SAMTALEN AS

En ung mann satt foran meg og var dypt fortvilt.
- Hva skal jeg gjøre med mine foreldre, jeg trenger at de faktisk anerkjenner det jeg gjør? Utdannelsen de hadde som mål for meg, er annen enn jeg valgte, men den jeg har er høyere. Viktigst forskjell er at jeg tjener mindre enn om jeg hadde valgt som pappa sa. Nå gjør jeg det jeg har lyst til å gjøre. Han brast i gråt og sårheten i tårene sa mer en noen ord.

Jeg har erfart at det er viktig for mange voksne barn at foreldre aldri stopper og anerkjenne dem. Kanskje skyldes dette først og fremst at vi alle blir værende barn av våre foreldre hele livet. Ofte er det dessverre slik at foreldre ikke ser at den voksne jenta eller gutten trenger bekreftelse kanskje mer enn noensinne, ikke minst om de valgte annerledes enn forventet. For hva skal en tro når feks doktograd ikke synes godt nok? Kanskje tjener en ikke så mye som en kunne ha gjort om en valgte lettere, kortere og mer trendy? Men ville da valget vært bedreog for hvem?

Det er tungt å være voksent barn å sjelden oppleve seg god nok av sine foreldre ...