Barnslig
Hun startet med å si at hun følte seg barnslig. Foran meg satt en flott kvinne. Lite minnet om barnlighet. «Hva mener du», spurte jeg. Hun trakk...
Hun startet med å si at hun følte seg barnslig. Foran meg satt en flott kvinne. Lite minnet om barnlighet. «Hva mener du», spurte jeg.
Hun trakk pusten, svelget flere ganger, samlet seg og begynte å oppsummere…
«Jeg er sammen med en flott mann. Vi har vært par i fem år. Jeg flyttet inn til han, i hans hus … flott hus … god plass… Han har barn. Nå stoler jeg ikke på at det noensinne blir annerledes … Det er han og barna – mot meg»!
Mannen hun elsket hadde tre barn. Den eldste var så vidt begynt på studier, en var russ og en som til høsten skulle starte på videregående. Det var også en mor til barna…
Hun fortalte; «De er flinke barn, rotehuer og vant til mor og far stiller opp for dem i det meste. De får de pengene de har bruk for av mamma og pappa – og mer til. Ferier har vi der barna ønsker å dra. Ferien blir bestemt etter hva som passer best for barna eller ekskona. Vet ikke hvor mye som er blitt utsatt eller endret for han og meg på grunn av ungene – det er stadig noe viktig som dukker opp …»
Hun fortsatte: «Det er her jeg føler meg så barnslig. Jeg er egentlig ikke sjalu, men nå er jeg rett og slett sjalu på barna hans… De har all hans oppmerksomhet … Om de sier pip – så er han der. Jeg venter og venter på vår tid … min tid, men blir det noen gang oss»?
«Hvis jeg sier noe, svarer han bare; «Det blir vår tid». Så tror jeg han, det går x-antall dager før vi igjen er på samme sted … Vet ikke hvor ofte jeg har tenkt, orker ikke en gang til …»!
«De få samtalene vi har hatt, har endt med følgende enetale fra han: «Det er nå jeg er far. Jeg fikk ikke noe av mine foreldre. Jeg vil være der for dem … de skal ikke kunne si at jeg ikke stilte opp…»! «Ja, så er den samtalen over og jeg føler meg enda mer barnslig og nedprioritert enn før … Jeg er ikke barnslig og sjalu – jeg vil ikke ha det sånn…»!
«I går toppet det seg – jeg gav han ultimatum: Enten oss to på ferie – eller ikke meg! Han sa at det ikke var så enkelt… Jeg bare gikk. Har sovet hos en venninne i natt … Verst er at han ikke har ringt meg … ikke en SMS engang …»…
Historien ligner mange andre jeg har hørt. Jeg blir inderlig trist inni meg hver gang – tenker hvordan kommer paret dit? Det kan være mange grunner…
Noen finner ut av det og blir værende par, andre utsetter problemet og lever med negative følelser og manglende kommunikasjon om tema, mens andre igjen splitter opp med nederlag i kofferten …
Dette paret fant ut av det. De ville hverandre, når det kom til stykket. Det begynte med at hun «innkalte han til samtale» hvor hun bare lyttet til han. Etter en tid var de begge klar for samtaler med meg som terapeut. I terapien ble de nødt til å fortelle den andre hvor grensene deres gikk, hva de trengte for å føle seg elsket, og hva de var i stand til å gi og møte den andre på. Det ble en lang og ærlig prosess. De kom hverandre i møte … Det tok tid, men de lyktes. Kanskje mest fordi de ønsket å leve sammen. Det oppdaget de først etter lang tid …