Carpe Diem
En mann kom for noen år siden å ville snakke ... "Kan du bare høre på meg", sa han.
I tre timer betalte han meg for at jeg bare skulle lytte. I den fjerde samtalen skjedde noe. Han kom inn, satte seg ned og sa: "Nå er det nok!" "Nå skal du hjelpe meg med å finne en kone!"
"Oj - den var verre", sa jeg " ... hva er min oppgave ... hva forventer du at jeg kan gjøre?"
"Hvis jeg tør meg ut ... (han smilte) ... vil du være min heiagjeng ..."?
Han lo godt av min reaksjon og jeg tenkte innimeg: "Det er håp for den som ønsker og vil".
Denne mannen fikk kona han hadde lengtet etter og det helt uten min hjelp! Men ett råd gav jeg ham:
"Tro at du duger selv når du skjelver"!
Forskjellen hans ble at han "iverksatte seg selv" som han kalte det. Det innebar først ett ærlig møte med hvem andre så ham som. Mye var godt, noe han slett ikke hadde for vane å tro på, men mye tydet på at så var sant!
"Jeg har bruk for en av dine plakater", sa han.
"Hva skal det stå på den", svarte jeg.
"At jeg kan", sa han.
"Den plakaten skal du få", sa jeg. "Den er helt sann"!
Han hadde dessverre lært seg å høre mest på det øret som hadde "hviskeren" på skulderen. Hviskeren var han som hele tiden sa; "Du duger ikke", "Dette har du prøvd før", De vil bare le av deg", "Andre er bedre", "Hvor dum går det ann å bli"? "Tror du virkelig at noen vil elske deg når de vet hvem du er "?
Og den heiagjengen hadde fått mye plass. Hans bestemmelse var å bli tunghørt på det øret! "Døv klarer jeg nok ikke", sa han. "Jeg er jo den samme, men litt nedsatt hørsel, skader ikke"! Fra senere samtaler vet jeg at han i perioder må hente frem "plakaten" og gi den selvlysende skrift.
Men bestemmelsen han gjorde om hvem som skulle få lov til å være heiagjeng, var grunnleggende for videre. Den gjorde det mulig for han å hive seg frempå selv om hjerte "slo i tohundre" og de negative tankene ville ta overhånd. "Jeg lar meg ikke herse med lenger", sa han.
Kvinnen? Han fortalte at hun bare stod der på stien, på en av hans vanlige onsdagsturer ...