SAMTALEN AS

For mer enn 20 år siden ble jeg alene med ansvaret for tre barn. Jeg er lært opp til å "bite tenna sammen" for en hver utfordring som dukker opp i min veg, og ofte har det hjulpet meg gjennom vanskelige perioder eller hendelser. Likefullt, den gangen hjalp det meg bare i noen måneder. Strategien funket ikke lenger; "jeg møtte den berømmelige veggen".

"Veggen"  kom svært plutselig: På veg hjem fra jobb skulle jeg krysse et stort lyskryss. I stedet for å stoppe for rødt, gikk jeg rett ut, uten å ense noe annet før jeg befant meg midt mellom tre sinte og redde sjåfører som nesten hadde drept meg pga min egen feil.

Hendelsen skremte meg.  Legen min den gangen hadde evnen til "å se meg, som om jeg var hans eneste pasient", så jeg bestemte meg for å bestille time. Jeg måtte snakke med noen. 

Jeg fikk time dagen etter og vel sittende inne på kontoret kom tårene. Mer var det egentlig ikke å si. Han konstaterte kort at dette hadde han egentlig ventet på og fortsatte "... slik du har turet frem med  plutselig å være både mor og far, fulltidsjobbende både hjemme og ute og dessuten stille opp for alle dem som "har det så mye verre ... Jo, det er helt sikkert mange som har det mye verre, men akkurat nå teller ikke de. De gjør deg ikke mindre sliten, og dine barn trenger sin mor. Om hun dukker under, hvem har de da?"

Han gav meg ingen medisiner, men ordre om nok søvn, gå tur med bikkja og å spise sunt. "Så skal du si til rektor (sjefen) at du sannsynligvis blir borte i ett halv år, så de får finne en vikar for dine studenter. Du skal bruke en utmerket psykolog som mentor fremover, og jeg skal se deg hver fjortende dag. Vi skal få deg på bena igjen - vær sikker".

Allerede ute på gaten kjentes noe lettere, det var et medmenneske som hadde tatt styringen for meg et øyeblikk, når jeg trengte det som mest. Han der inne i hvit frakk hadde sett meg, forstått hvor tøft jeg hadde det, bevist sin kunnskap om fremtidige mulige konsekvenser hvis jeg ikke "tok tak", og vist omsorg ved å iverksette rettidige tiltak. Selv hadde jeg vært døv for kroppens signaler i lang tid, det innså jeg nå.

Jeg møtte opp hos psykologen. Han ble min samtalepartner i lang tid. Mye klokt har han latt meg oppdage siden, men ett husker jeg særlig fra denne første samtalen. Han sa; "ingen har lov til å frarøve ett menneske en naturlig reaksjon på en normalt vanskelig situasjon". Han mente; Det var naturlig at jeg var utslitt, det hadde blitt altfor mye på en gang. Da gir kroppen beskjed og handling må til.

Jeg er psykologen evig takknemlig for at han normaliserte det å trenge hjelp. Noen ganger kommer vi lettere gjennom vanskelige situasjoner nettopp fordi vi tillater andre å stå ved oss. For i perioder kan det bli unødvendig tungt å stå og gå alene i hverdagen og livet, og til tider er de proffe best. 

Min erfaring som terapeut er at de fleste mennesker får bruk for å vite og erkjenne; "det er normalt og reagere normalt" og for mange blir det værende normalt fordi de søker hjelp i tide ...