Drømmer
"Det er lenge siden sist", sa hun. "Husker du meg"? "Ja", sa jeg,"... jeg husker deg godt. Hvordan er det med deg"? "
Kvinnen som bestilte time og senere kom til samtale, hadde smertelig erfart at det som lå ann til suksess, ble så helt annerledes. Hun reiste ut "for å erobre verden" sammen med mannen, og kom hjem som skilt og knust kvinne. Livet hadde blitt alt annet enn den lykken hun drømte om.
"Hva skjedde", spurte jeg. "Alt ble feil, vi gjorde sannelig ikke hjemmeleksa vår", sa hun før hun begynte å fortelle, for det var derfor hun var kommet. Hun måtte "fortelle livet av seg", som hun sa. "Noen skriver, jeg vil fortelle det til deg. Jeg trenger å høre meg selv si disse tingene, og nettopp til deg som kjenner meg litt fra før. Husker godt dine ord om "nisser på lasset", forventninger, enighet, skjulte tema osv. Det var bare det at jeg ikke var klar for det da."
Etterpåklokskap er en lite dugelig klokskap, så jeg oppfordret henne til å starte med begynnelsen.
"Vi reiste til jobben jeg fikk. Mannen min hadde hatt sine ti år med spennende liv, og nå var det blitt min tur. Jeg trodde han var enig. Kanskje var han det også. Som du vet var jeg klar på krava". Jeg nikket, husket det godt. Han hadde allerede da anklaget henne for å være for bortvendt. Hun fortsatte: "Siste tiden før vi dro ble hektisk, men det meste la seg tilrette. Vi fikk et godt sted å bo, det var andre nordmenn i nærheten, hyggelig naboer og det gikk supert med ungene på skolen. Utrolig fort unger lærer språk ..."
"Det første halvåret gikk derfor som en røyk. Det ble lange dager for meg, minst 12 timer og når jeg da kom hjem var jeg sliten og forventet at Trond "serverte meg". Når jeg nå ser tilbake ser jeg at han forsvant for meg ganske fort - nei, forresten, ikke han, men jeg gled fra han. Alt jeg gjorde var det viktige, hans hverdag ble etter hva jeg trengte eller ikke. Han var superflink med ungene og ganske snart var han en reser i alt som hadde med logistikk, skole, hjem og lignende, men - det er alltid et men i dette, det ser jeg nå - alt var på mine premisser. Min jobb og hverdag styrte hva han og ungene gjorde, og det de ikke gjorde var fordi jeg hadde fri og forventet at vi skulle være sammen, mer enn at jeg spurte dem om hva de ønsket at jeg skulle være sammen med dem på. Jeg spurte aldri hva Trond gjorde, var opptatt med, ønsket seg, tenkte på osv. Jeg var rett og slett for opptatt av meg selv, min jobb, og mine dager. I min supertravelhet, ble både han og barna rett og slett ikke viktige for meg. Det er tragisk å innrømme det, men det er sant."
"Men likevel gikk det egentlig svært bra det første året. Så plutselig en dag ble jeg syk - så kvalm at sengen var eneste sted. Litt utpå dagen husker jeg nå at jeg fikk en vag følelse jeg ikke hadde hatt før. Det var noe som foregikk rundt meg og det skjedde uten meg. Husker Trond ble kjempestressa av å ha meg hjemme. Han styrte og ordna. Det med ungene gikk greit, men når de var av gårde ble han som "løve i bur" og kjempesint fordi jeg hadde blitt syk. Nå ser jeg at jeg egentlig ikke forstod, var vel for syk, men noen dager senere ble jeg plutselig kjempe svett og urolig - liksom helt uten grunn. Ble bare sittende å glo ut av vinduet, mens tankene ikke kunne la være å kretse om hva som hadde skjedd den dagen. Det var som var rart var jo at egentlig hadde ikke noe skjedd, det var bare Trond som var sur og det må være lov å være ...."
"Jobben krevde at jeg måtte ta meg sammen, noe jeg gjorde. Med andre ord; jeg stengte av og dagene, ukene og nesten et år gikk uten at jeg nå husker at jeg tenkte noe særlig over hendelsen mer".
Vi hadde bodd ute i ca 20 måneder da virkelig sjokket kom. Tine hadde blitt syk på skolen og jeg ble oppringt fordi de ikke fikk tak i Trond. Jeg måtte hente henne og kjøre hjem for å sjekke. Ble kjempestressa, men mest sint fordi Trond ikke svarte og jeg ikke var vant til denne oppgaven. Så ble jeg skikkelig redd for Trond. Det hadde aldri skjedd at han ikke svarte meg."
"Hjemme møtte jeg et syn jeg neppe kommer til å glemme...." Hun ble sittende og jeg kunne se at tankene kretset om synsminnet. Hun fortsetter: "Hjemme blir jeg møtt av Trond som er full, skikkelig sørpefull ... mobilen ringer og ringer og han enser den ikke. Når jeg kommer, ser han bare på meg, smiler ... og raver ut til en drosje... Hvor han gikk vet jeg den dag i dag ikke ..."
"Jeg hadde jo Tine med meg og jeg måtte ta meg sammen - hun trengte meg. Jeg måtte også hente minstemann Torbjørn. I ettertid kan jeg huske at det slo meg at Tine ikke virket overrasket over faren. Hun bare så på meg, før hun sa; "Jeg må legge meg mamma, jeg har så vondt i magen."
Så begynte helvete. Trond kom hjem neste dag og han var helt edru. Fortalte at han ville flytte ut, jeg kunne fortsette i min verden, han ville ikke fortsette i den. Han var ikke alkoholiker, men kom til å bli det hvis han fortsatte med meg. Han var ikke "myk mann", ville aldri bli det, og hadde heller aldri vært det. Jeg hadde nettopp valgt han fordi han ikke var noe "husmoremne". Han ville ta vare på sitt liv. Jo, det var sikkert riktig at jeg fikk min mulighet, men han var ikke mannen som kunne gi meg den. Han trengte sin jobb, sin karriere, sine muligheter ... uten det var ikke han den han ville være, ei heller overfor oss." Han snakket, snakket og snakket. Har aldri visst at det kunne finnes så mange ord i en mann ... "
"Han var kjempeglad i Tine og Torbjørn og de ville han ta ansvar for. Det kunne han fint klare på egenhånd, men ikke som en selvfølgelighet fra meg", sa han. "Han hadde ingen ny dame, hadde heller ikke ønske om det. Det er bare en for mye i hans liv akkurat nå, og det er deg Tone, sa han oppgitt. Det han trengte var friheten, friheten til å være et skikkelig mannfolk ved siden av å få være far for sine barn. Han var far og mann. De rollene behersket han, men ikke en pådyttet rolle som selvfølgelig husmor ..."
"Men, vi var jo enige" sa jeg ... "Nei, vi var ikke enige - du var enig. Kanskje har du objektivt sett rett i at jeg burde gi deg denne sjansen, men du ble med meg frivillig, jeg var bare for feig til å si at jeg ikke ville. Dessuten - det var jo et helt hylekor der ute som mente at du hadde rett - jeg burde. Ja, og atter ja, det er sikkert rett, rett for andre, men ikke for meg, og det er meg jeg har ansvar for ..."
Tone ble nå bare sittende å stirre foran seg, høre på hva hun hadde sagt ... ja, det var slik han sa det avsluttet hun.
For Trond og Tone ble utenlandsreisen ingen suksess sett i kjærlighetens lys. For dem ble det brudd. Kanskje glemte de hjemmeleksen. Hva er så hjemmeleksen:
Avklar forventninger og vær ærlig på hva dine drømmer er. Bruk tid på å trenge ned i hva konsekvensene for deg selv kan bli. Ikke bare økonomisk og praktisk, men følelsesmessig. Det er så mye som endres og påvirkes - hvor god er du selv til å tåle det ukjente, gå på tvers av hva du har forventet, tåle at livet går på andres premisser? Hva har du å gi, og hvor går dine grenser? Tør du å bevege deg inn i det ubehagelige og se hva du finner hos deg selv? Er det ubehagelige noe du kan holde ut, eller er du en som trenger at rammen forblir trygg og forutsigbar?
Vi har ingen garanti for de liv vi lever. Likefullt er det for mange lettere å møte endring i et kjent miljø, enn i et fremmed hvor så mye er ukjent og annerledes, enda til utrygt.
Hvilken motstandskraft har dere som par? Hvordan løser dere konflikter? Har dere felles drømmer for fremtiden når det kommer til stykke?
Det er så mange spørsmål som kanskje for de fleste av oss bør være besvart før vi begir oss ut i den store verden, om vi ønsker å komme hjem som et enda mer henvendt par enn da vi drog.
Er du der for meg? Noen ganger vil et ærlig svar på det være nei. Jeg er ikke der for deg, om du vil ditt eller datt. Når jeg så kjenner din grense, kan jeg igjen kjenne etter ... hvor viktig er denne drømmen for meg ... så viktig at jeg tar risken på å miste deg ...?
Livet er forhandling - de beste forhandlinger skjer mellom mennesker som er tydelig på seg selv og sine egne grenser. Tydelige grenser kan de fleste forholde seg til selv om de er annerledes enn ens egne.
Tone erkjente at hun hadde ikke reist om hun visst ... hennes egen blindhet var det som nå var verst å leve videre med. Hvordan skulle hun klare å tilgi seg selv?