Du & Jeg
Et par hadde blitt kjærester da de studerte. De flyttet raskt sammen og etter kort tid fikk de barn. De hadde snakket mye om likestilling. Planen var å gi hverandre like muligheter til både og bli kjent med barna, men og å gjøre karriere. Sosialt var de ulike. Den ene utadvendt, den andre mer stille. Begge var godt likt og mange syns de passet så godt sammen. Så blir noe annerledes. Hun får mye oppmerksomhet, både sosialt, men og i studier og arbeid. Hun gjør det godt på studiet og får best jobb.
Når barnet kommer vil hun kun ha en kort pause. Han vil at hun skal ta lengre perm enn de var blitt enige om. Det blir at hun gir etter. Etterhvert blir han mer kontrollerende og om hun er ute alene, eller har gitt andre oppmerksomhet på festen de har deltatt på sammen, blir det lange og vonde hendelser på kammerset etterpå. Sakte men sikkert tror hun faktisk på anklagene hans og ber om tilgivelse for at hun gjør som hun gjør, eller at hun har såret ham, selv om hun vet hun ikke har gjort noe galt. Mønsteret blir tydeligere og tilslutt ender det etter en fest med at han slår til henne og tvinger seg til sex. Hun tror ikke på hans fagre ord om at dette ikke skal skje igjen og forlanger at de skal søke hjelp. Hun vet ikke om hun kan mer. Det kjennes som hun har mistet seg selv.
I parterapi oppdager han at det han er redd for, er å miste henne. Han har små tanker om seg selv, og kan ikke tro på at hun velger han; hun kan jo velge og vrake! Tvilen får vokse fritt og blir til en sterkere og sterkere usann sannhet. I neste tur fremkaller de kontrollatferd og trakassering av henne. Siden hun gir etter for hans krav i stort og smått (for å få ro) og tydelig ikke er lykkelig, får han bekreftet sin feilkobling. Hun slutter å "stå opp for seg", for å unngå bråk og blir etterhvert en hun ikke er og vil være.
I terapien avtalte de eget ansvar; Han måtte dele sine følelser med henne, ikke minst der han følte seg svak, og erkjenne at dette var hans gods. Hun fikk ansvar for å sette grenser i forhold til hans krav og stå for hva hun mente, selv der det ville kunne følge protest fra hans side. Å slå eller tvinge seg til sex var feil uansett. De grensene er absolutte.
Først når en tar ansvar for egen svakhet og avmakt kan det være håp for endring.
Noen ganger vil et voldelig mønster være så innarbeidet at det eneste terapeuten kan forsøke å hjelpe til med er å bygge styrke for brudd.