SAMTALEN AS

Å få sitt første barn er for de fleste par et forventningsfullt og alvorlig vendepunkt i samlivet. Paret får «en sjef» og et annet fokus er nødvendig for de fleste. Friheten blir mindre og hensynene flere. Mye kan settes på prøve og i verstefall gå galt mellom de to, om ikke paret holder «tunga beint i munnen» og hjertespråket levende.

Et par kom og ville skilles. «Jeg orker ikke mer - har ingen kjærestefølelser for han. Han «byr meg i mot» når han vil ta på meg», sa hun! Mannen var helt knust! «Jeg gjør så godt jeg kan», sa han. «Du sviktet meg», sa hun.

Etter mange års venting ble de foreldre året før. Gutten som kom var frisk, men hadde grått mye pga. kolikk. «Så i løpet av året hadde det blitt mye «vogging, lite søvn og ikke noe sex», fortalte han. Det var tydelig at han var fortvilt rasende på at hun ville skilles, og forstod ikke hva galt han hadde gjort.

Jeg ba han fortelle hvordan det hadde vært for han å bli far. «Jeg gledet meg veldig, men hun er så annerledes - det er bare ungen»! Jeg spurte hvordan det hadde vært for han da hun kom hjem fra klinikken. «Var forbedret på at det ble grining, men ikke så mye. Siden hun «bare var hjemme» syns jeg nettene måtte være hennes ansvar.Orket ikke å sove i samme seng som henne - fikk aldri nok søvn. Jeg flyttet inn på gjesterommet for å få fred til å sove. Jeg makter ikke og «ta ungen før jobb». Jeg er B-menneske og det er grytidlig nok som det er». Han fortalte at han hadde sovnet på jobben dagen etter en episode hvor «hun hadde fått grenet seg til at han tok ungen», som han uttrykte det.

Jeg hørte han fortelle om livet med barn og hans skuffelse over fruens manglende sexlyst og stadig nagging på at han ikke gjorde rett. «Jordmor sa at etter seks uker kunne vi ha sex, men hun ville ikke. Skyldte på at hun var trøtt, om ikke jeg var det og! Vi ønsket oss barn så lenge. Men jeg hadde ikke trodd det skulle bli slik …»!

Mens han fortalte satt hun bare å så på! Det var lite reaksjon utover at hun noen ganger fikk øynene fylt av tårer. Det var tydelig at hun var utslitt.

Jeg ventet hun skulle komme med en tirade tilbake da hun fikk lov av meg å fortelle sin historie. Hun så bare på meg og sa kort: «Han var ikke der for meg når jeg trengte han mest – jeg kan ikke stole på han lenger!»

Det ble mange terapitimer – de gav hverandre sjansen!

Siste gang de var i terapi sa han: «Om det ikke hadde vært for at hun trodde på at jeg både kunne og ville bedre, hadde dette gått til helvete! Men jeg måtte uforbeholdent be om unnskyldning først, og heldigvis fikk du det inn i hodet mitt tilslutt. Husker du spurte hva jeg kjempet for. Syns du var dum som lurte på det, men jeg svarte som sant var «henne». Husker du hva du sa»? «Ja», sa jeg, «jeg ba deg oppriktig be om hennes tilgivelse, og sa òg at kanskje var det for seint allerede». «Det kunne lett ha vært det – det forstår jeg nå» avsluttet han.

Hun smilte til han!