SAMTALEN AS

De kom for de var begge blitt triste. «Jeg makter ikke mer», sa hun. «Nå er han i ferd med å bli borte for meg igjen». Jeg stusset. «Hva mener du», spurte jeg.

«Hun mener at jeg ikke klarer å ta meg sammen slik hun forventer», sa han irritert.

Jeg ble nok et enda større spørsmålstegn, for han smilte og sa: «Hver høst – langsomt, men helt i takt med lyset, forsvinner jeg inn i mitt melankolske hjørne. Legen mener jeg har en typisk høstdepresjon. I hvert fall kommer den like sikkert som vi skriver november. Fra da til ut januar er det tungt å være meg… og henne… Det pleier å begynne å lysne i februar».

«Vi har dradd til Syden for å få lys, men jeg er ikke en som bare kan skru på bryteren. Det tror hun».
«Hva er du da», spurte jeg.
«Jeg er en mann som trenger å bli tålt fra november til februar», sa han tørt.
 

«Hvorfor har du ikke sagt det før», sa hun.
«Hva da», sa han.
«At du bare ønsker å bli tålt»?
«Det har jeg sluttet med etter at du ikke vil høre. Du bare sier at jeg skal gjøre ditt eller datt, så blir alt bra. Tenk positivt sier du stadig. Du understreker ofte at du må fikse, ordne, og at du klarer – ingen spør deg om du tåler høsten eller ikke, sier du. Nei – fordi du er heller ikke meg. Du blir ikke trist av mørket – du bare nyter stillhet, stearinlys, lyset på himmelen og regnet mot fjeset, gleder deg til jul, med alle selskaper, unger, venner og alt annet du drar i gang… Du er en heldig person», avsluttet han.

Noe skjedde, for … slik ble de for første gang på mange år (i følge dem selv) sittende å lytte til hverandres følelser, tanker, opplevelser rundt høst, jul og vintermørke. Jeg - sa ingenting.