SAMTALEN AS

Hun kom inn døren og satte seg.  Jeg kjente henne fra tidligere, og kunne derfor konstatere at de krefter og den glød hun hadde vist sist, var fraværende. Det var stille en stund mellom oss, før hun nærmest tok sats og sa; "Jeg klarer ikke mer". 

Kjente det sank i meg. "Hva mener du med "ikke å klare mer"?"spurte jeg. Etter en stund sa hun; "For første gang i mitt liv kjenner jeg at jeg ikke vet om jeg vil leve lenger. Det betyr ikke at jeg vil ta livet mitt, men jeg er  likegyldig. Om jeg i morgen ble borte, hadde det egentlig vært en lettelse!"

Hun hadde vært gift i mange år. Barna var voksne. Hun var kommet i den fasen at livet også kunne leves på egne vilkår. Hun elsket mann og barn. Barna var selvstendige, men bare litt behagelig anlagt mente hun. Hennes ønske var at de godtok og tålte at hun ikke alltid "stod på pinne" for dem. Hun ville prioritere seg selv, uten å måtte spørre barna først.

Dette å sette grenser, stå på dem og tåle reaksjonene, hadde vært tema i flere av samtalene vi hadde hatt tidligere. Hun hadde da også frydet seg over at ting gikk fremover og at hun opplevde livet gå i rett retning. Men det var sist, nå var det noe alvorlig annerledes.

"Det er lenge siden vi snaktes", sa jeg. "Kan du gi meg noen stikkordt?" Hun fortalte om mye godt, fritid og samhold med mannen, bedre kommunikasjon, mindre krangel, barn som sjeldnere invaderte henne ol. "Dette høres godt ut, men hva skjedde så", spurte jeg.

"Jeg ble operert". Hun begynte å gråte og det ble taust mellom oss. Hun fortsatte."Jeg kom hjem fra sykehuset, mannen min hadde tatt fri og alt lå ann til suksess. Men den varte ikke lenge....  "Jeg har kreft". Hun pustet tungt og prøvde å hente seg inn før hun med en skjærende sårhet sier; "... men han (mannen) reiste på gutteturen allikevel ... kunne han ikke for en gangs skyld ha satt meg først? Han kunne vel ha stått over gutteturen bare denne ene gangen - de har jo tur hver høst!".

Nå hikstegråt hun. "Jeg klarer ikke å være sterk, tåle, stå oppreist lenger. Jeg trenger og ønsker så inderlig å bli båret. Helt ubetinget satt først, bli elsket, ikke fordi jeg fortjener det, men fordi jeg er kone, mor og et menneske som akkurat nå trenger det!"

Denne kvinnen hadde alltid stilt opp for dem hun var glad i. Det var slik hun var, det var hennes kjærlighetsspråk. Nå trengte hun mer enn noen annen å bli vist kjærlighet på samme vis - helt betingelsesløst - men mannen hadde sviktet da hun trengte han mest ....

Senere fortalte hun meg:
Mannen min våknet, men først etter en krass preken fra en god venn av oss. Han fortalte selv hva han (vennen) hadde sagt og mannen hadde vært skikkelig flau. 

Vennen hadde flere ganger hatt lyst til å komme med et hint, fordi han syntes mannen min var lite oppmerksom. Men da han forstod at mannen min hadde reist på tur samme dag som jeg fikk kreftdiagnosen, måtte han si noe. Han skal ha sagt noe slikt som."Det går ikke ann å være så blind - det er bare ikke lov når en har valgt å gifte seg". Han (vennen) gav mannen min følgende ordre: "Du ber om unnskyldning og da skal du både si og vise at du mener det. Innrøm at du har vært blind, men at det fra nå av skal bli annerledes...".

Hun fortsatte: "Denne erkjennelsen og unnskyldningen er blitt som en diamant for meg - nå viser han virkelig at han både evner og vil være der for meg. Det er det jeg trenger".