SAMTALEN AS

Det hadde vært sommer og høst ventet. Familien bestod av to voksne og seks barn. Det var to som var hans, to som var hennes og to de kalte kjærlighetsbarn. De hadde vært samboere i tolv år. Flest gode år, men i de siste fem årene mer og mer som et AS innen logistikk.

Minstebarnet skulle nå starte på skolen og av erfaring visste de begge at det kom til å bli en krevende høst. Da søsteren startet for to år siden hadde de hatt en alvorlig konflikt. For henne var det en selvfølge at han fulgte opp datteren like ofte og mye som hun. Meldinger fra skolen om at ditt og ikke minst datt, skulle følges opp og ofte allerede innen neste dag. I hvertfall føltes det slik, at alt hastet og at uansett planer var de på etterskudd. Alltid var det et barn som trengte noe - han følte seg oppbrukt med dårlig samvittighet. Følte gode fedre det slik? 

De eldste skulle også følges opp. De opplevde at tenåringer krevde mer enn små barn. Ja, de kledde seg selv, men var det det eneste?

Sommeren var ikke blitt den drømmeferien de hadde trengt. Mye penger var brukt, men noe særlig mer av glede og nærhet dem i mellom var det ikke blitt. Barnas behov var blitt det evige samtaletema også på ferien. Alltid var det et barn som trengte noe, ihvertfall mente han det. Mens hun ofte var uenig i hans raushet med penger for døtrene, og hun syntes han dullet for mye med guttene.Slik ble det fort krangel og dårlig stemning av.

Hadde de tid til overs, hadde de sunket ned i hver sin stol foran TV-en. Dypere og spennende samtalene de hadde tenkt å ha i løpet av ferien var bare blitt borte i alle andres gjøremål og hensyn. Samtalene de hadde hatt i starten av forholdet var nå en sjelden vare. Han husket ikke sist de hadde snakket om noe annet en familie, logistikk og pengebruk blant ungdommene deres.

"Vi kan ikke fortsette slik som dette - det må gå ann å ha seks barn, full jobb og godt samliv. Jeg nekter å tro at det er umulig, vi som til og med har vaskehjelp og gartner!"


"Hva er dine ønsker for høsten", spurte jeg dem da de kom til timen.
"Et levende liv hvor jeg henger med i svingende", sa han.
"Det kan du si, som bare skylder på jobben når det blir for mange som trenger deg", sa hun.

"Hvordan var det dere møttest", sa jeg. Det kom ørsmå glimt i øynene.
"Vi var begge skilt og hadde på hver vår kant egentlig mer enn nok med unger, hus og jobb. Hver vår eldste  driver med orientering og skulle på treningssamling. De trengte foreldre som kunne være med på en slik treningsleir. Så da endte med at vi fra hver vår kant ble med ungene. De to sprang og vi snakket", sa de nærmest i kor.
"Den gang mente du at det jeg sa var vettugt," sa han.
"Du og", sa hun."Og så var du ikke redd for å bli våt eller skitten. Heller ikke ble du redd når jeg ble fortvilet da eksen ringte og ville krangle, eller når jeg sa noe dumt".
"Ikke du heller", sa han bare.

Det ble stille. De såg forsiktig på hverandre. Sammen sukket de nærmest i kor; "...det var tider det ..."
Han fortsatte: "Jeg vil gjerne at vi skal prøve samtaler sammen. Jeg er glad i deg. Jeg er bare så sliten av alle krav og forventinger jeg føler du stiller til meg. Jeg strekker ikke til uansett hva jeg gjør. Etter en ferie med så minimalt med energi til bare oss to og fravær av nærhet, føler jeg meg egentlig litt lurt. Kanskje du gjør det samme, men jeg tenker vi må kunne få tilbake noe av tonen, nærheten og godheten vi hadde. Har så lyst til å le igjen - le sammen med deg! Det er blitt så altfor mye alvor - det må være lov å le selv om verden er alvorlig. Livet er blitt jobb, unger og en galen verden. Jeg, lille meg vil le, sammen med deg. Forstår du det?"


Hun fortsatte; "Kanskje kan vi få det til. Vet ikke, men jeg kan ikke la være å prøve. Sist anklaget jeg han (eksmannen) for at han gav seg så lett. Kanskje har jeg møtt meg selv i døren nå? Muligens har jeg i for lang tid sett meg blind på muligheten av en åpen bakdør?" Hun tenkte høyt:"Vil du gi meg denne høsten? Kan vi være enige om å skape oss en annerledes høst?", spurte han.
"Ja", sa hun, "det vil jeg - la oss brette opp armene"!