Fra anklage til kjærlighet
Hun var så sint at stemmen dirret da hun bad om time. De hadde hatt en alvorlig krangel kvelden før og som siste utvei skulle de søke hjelp. Hun sa. "Vi må ha prøvd alt" og han hadde vært enig.
De kom til samtale, og fortsatt var hun harm. Hun sa rett ut at nå orket hun ikke å være mora hans lenger. Hun hadde ett barn mer enn han og det var han, hennes mann gjennom 10 år.
I den første samtalen ba jeg dem fortelle meg hvordan de opplevde samlivet. Han syntes hun maste. "Orden,orden og orden, er det eneste som står i hodet på henne", sa han. "Om hun kan slappe av litt mer, så har hun kanskje krefter igjen til oss. Jeg er glad i henne, men jeg er aldri god nok".
Så spurte jeg hva de ønsket å få ut av timene. "Hvis du kan hjelpe meg til forstå henne bedre, så blir jeg happy. Jeg forteller henne jo hele tiden hvor flott hun er og hvor stolt jeg er av henne, men det er som "vann på gåsa" - ordene henger ikke fast ett sekund en gang". Hva skal jeg gjøre? Kan du gi meg svaret på det?
Hun sperret opp øynene og så på mannen og så på meg. "Jeg er så sliten. Vil så gjerne at vi skal ha det fint rundt oss, at ungene og han skal ha det godt, men de hjelper meg aldri ...Kan du få han til å hjelpe meg mer, så skal jeg forgylle deg. Jeg er evig lei listene jeg lager. Han følger dem ikke allikevel ...".
Vi avtalte tre samtaler og de fikk følgende oppgave å jobbe med til neste gang: Hva skal den andre si eller gjøre for at du av hele ditt hjerte forstår at hun/han er glad i deg?
Etter kort tid var dette paret i gang med å "fylle kjærlighetstanken" på en mer effektiv måte ...
Ikke alltid er det så enkelt å bistå som det var ved dette paret. For allerede i neste samtale oppdaget de at de ikke var samspråklige. De måtte lære og øve seg i den andres kjælighetsspråk, det var deres hovedoppgave ...