Glassmaleriet!
Det var gått noen måneder etter morens ulykke og i samtale med fysioterapeuten ble datteren på åtte spurt om hun synes mamma hadde forandret seg. Datteren svarte enkelt . "Nei, det synes jeg ikke. Mamma er den samme hun".
Terapeuten gav seg ikke så lett. Det var en kjennsgjerning at skadene var omfattende og moren ville få varige mèn. Derfor spurte han opp igjen og formet spørsmålet til om hun ikke synes det var strevsomt nå som mamma ikke klarte så mye lenger.
Datteren ble stille før hun prøvende og bestemt sa;" Jeg tenker på mammas hode som et glassmaleri som er blitt knust og limt sammen igjen. Det er det samme bildet selv om det er limt ... det er ingen deler som mangler. Det er bare noen flere streker... Mamma er mamma"!
Det ble helt stille før moren gav datteren en stor klem og sa som sant var at det var det klokeste og beste som var sagt henne etter ulykken.
Bilde med glassmaleriet har vært til stor hjelp for moren. Det er noen nye grenser i livet etter skadene, men hun er seg selv. Hun er den samme om enn med flere arr og erfaringer. For datteren var dette bagateller - ikke noe som gjorde mamma til noe annet enn den mammaen hun kjente og som var det kjæreste hun hadde.
Livet vet vi lite om. Skader kan oppstå. Livet slik vi kjenner det kan bli knust. Godt er det å vite at vi fortsatt er kunstverk. Det er som en pengeseddel som blir krøllet - verdien blir ikke endret.
Vi mennesker kan også bli krøllet. Likefullti består vi av de samme verdifulle delene som vi fortsatt kan gjøre bruk av, om enn kanskje på en annen eller ny måte.
Livet gjør noe med oss og "tilleggsstreker" kommer til for alle. Noen velger å la "linjene bli det som utdyper livet, fremfor det som innskrenker det".