Hva er viktig?
Et par jeg fulgte en tid hadde fått en alvorlig hendelse tett inn på samlivet og "bråvåknet" som de selv uttrykte det. "Vi vet ikke noe om neste sekund - livet er for dyrebart for krangel. Men vi kommer til å fortsette å krangle. Det er bare slik vi er; sta, tøff i tonen og ofte uenige. Det må være mulig for oss å være uenige uten å såre. Vi vil lære å krangle skvært".
De ønsket et samliv med sjeldnere krangel, tidligere stopp i krangelen og ikke minst kunne komme ut av den på en bedre måte. De ville stoppe uenighet før "det ene ordet blir styggere enn det andre", som de sa.
Som så mange andre hadde de i lang tid ment seg berettiget til den "evige sannhet" - at begge mente en "visste best og hadde rett". Kommunikasjonen var blitt et spill mellom tapere uten mulighet for vinnere!
Begge hadde sine kjepphester og opplevde den andre ofte urimelig, for ikke å si tåpelig. Kommunikasjonen eskalerte fort. Det begynte ofte med en huslig bagatell for så og ende opp som et ønske om å avbryte samlivet. Dette gjentok seg til stadighet og hadde pågått så lenge at kjærligheten var tynnslitt av stygge og sårende ord som ikke kunne viskes bort.
Sårende ord sagt i frustrasjon, sinne, irritasjon, trishet, fortvilelse ol, har en egen evne til å surre som en maskin i hodene i lang tid. Ordene skaper murer i samlivet. Det er nettopp det som er så alvorlig med denne type kommunikasjon. Ord blir stående og blir hengene som bakteppe for fortsettelsen, selv når den er god.
For dette paret ble en alvorlig hendelse deres vendepunkt. "Vi og kan miste hverandre eller bli syke"! Begge var klar over at enten måtte denne måten å kommunisere på minimaliseres, eller så ville også kjærligheten ta slutt. "Det vil vi ikke - det er vi helt enige om"!
De lærte fort. Deres viktigste motivasjon var kjærlighet til hverandre og et levende liv - mens de hadde muligheten til det!