Ikke nå
De kom begge til prøvetimen med alvor i øynene. Som alltid ba jeg dem fortelle hvorfor de ønsket hjelp, og hva de ønsket skulle komme ut av samtalene.
Hun sa kort; "Han avviser meg seksuelt. Jeg er ikke gift for å leve i sølibat. Vi kan ikke bare være venner ... han må også være kjæresten min".
Han sa; "Hun glemmer at jeg er sliten. Det er ikke bare å skru på bryteren når jeg kommer hjem. Jeg sier at hun er vakker og flott, men jeg orker bare ikke å ha sex hver dag".
"Hver dag", snøftet hun.
"Det føles som sånn", sa han nesten ikke hørbart.
Paret som satt foran meg tippet jeg var ca 45-50. Det var et flott par som kledde hverandre. Andre ville helt sikkert kategorisere dem til de vellykkete. Jeg ba dem fortelle litt om rammene de hadde og si kort hvordan en typisk uke var for dem.
De var 52 år begge to. Hadde vært gift siden de var 24. Sølvbryllup hadde de feiret med cruise og stor fest. Barna var voksne studenter med samboere og kjærester. Ingen barn som bodde hjemme eller barnebarn enda. De elsket hjemmet sitt, som de sammen hadde bygget opp gjennom 20 år.
Mens de fortalte kom det glød i øynene hos begge. De hadde mange felles interesser, men det var lite tid til det nå. "Hun hadde sine treffpunkt med venninner - han var på jobb", som hun uttrykte det. De jobbet begge fullt, han 200 % i følge henne og med en snert i stemmen som viste at det burde han ikke.
Intimitet er viktig i et parforhold, og intimitet er mer enn bare sex. Oftere og oftere kommer par til terapi hvor sexlivet er nærmest fraværende. Mange ganger er det mannen som uttrykker "ikke i dag kjære". Avvisningen dette medfører hos den andre, blir over tid til frustrasjon, opplevelse av ikke å være attraktiv, dårlig selvtillit osv. Ofte skapes så onde sirkler hvor den som føler seg avvist mistenker den andre for å være utro. Får denne tanken plass, setter den lett igang fantasier og bekreftelser ut av daglige hendelser. Fortvilelsen er startet og vokser i stadig stigende fart, samtidig som samhørigheten mellom dem faller fritt.
"Jeg er her for at du kan hjelpe meg å vise henne at jeg ikke har noen andre ... jeg orker bare ikke sex fortiden, ihvertfall ikke uten forståelse eller på kommando.... Hvordan skulle jeg orke det? Jeg er oppbrukt på jobb og sosialt. Ja, jeg skulle sikkert ha disponert annerledes, men jeg er "kommet bakpå". Føler det slik ihvertfall".
"Er du redd for å miste jobben", spurte hun forferdet.
"Vet ikke hva jeg er redd for. Det er bare for mye. Har prøvd å si det til deg, men setter vi oss ned er det bare kos og klem du vil ha - ikke tankene, meningene mine ... den gode samtalen vi hadde før. Du er god til å lytte, men nå lytter du bare på andre - ikke meg... Du er blitt borte fra meg ... deg jeg trenger mest og vil ha - "deg og meg i gjensidig forståelse". Vi var gode på det - den følelsen lengter jeg intenst etter.
Det er ikke noe i veien med "sjefen" - det er bare det at "den han henger på" stritter i mot. Jeg vil ikke ha sex "uten hode og følelse". Du er viktig for meg - derfor kan jeg ikke på kommando bare late som. Tidligere var det du som sa det samme. Var det ikke?"
Nå satt hun bare å så på han. "Hvorfor har du ikke sagt dette før?"
"Sagt det før? Det har jeg gjort mange ganger, men du hører ikke", svarte han fortvilt og sint.
De ble enige om å prøve terapi. "Vi trenger å finne tilbake lyttingen", sa han.
Hver på sin kant var de dypt såret. Terapirommet ble deres treffpunkt for en prosess for å finne tilbake til hverandre inkludert det "seksuelle limet".
De fant tilbake.til hverandre og intimiteten ble en naturlig del igjen - inkludert en avgjørende forståelse av at en ikke alltid ønsker sex - men vil være nær og føle seg elsket like fullt ... og i det har begge ansvar.