Jeg er mor
Morsdagsgavene jeg husker best er «gratisgavene» fra barna mine mens de var små. Det var frokost på sengen, middagslaging, og ikke minst morsdagskort fra skolen med de vakreste ord for en mor som meg. Jeg husker også og verner særlig om fire drikkeglass jeg fikk første året etter skilsmissen. Det var ikke glassene (selv om de var vakre), men ordene rundt som prentet seg fast.
Det er ofte slik med gaver at tanken bak og ønsket om å gi noe til den andre bare fordi den andre er som han eller hun er, blir ofte de presangene som treffer best og huskes mest. Er det i tillegg slik at giveren vanligvis sliter med dette å finne treffende ting, ja – da er det sikker suksess.
Mange har gaver som sitt kjærlighetsspråk. Det er disse menneskene vi kjenner som er gode på nettopp dette. De gir på mottakers premisser. Helt fra tanken til kortet oser det av et ønske om å gi noe spesielt til den andre. Jeg har noen slike sjeler i min nærhet. Det er stort. Verre er det andre vegen. Jeg er ikke så god på gaver og før la jeg ikke så brett på det heller. Ser nå at det er viktig om jeg ønsker å vise at jeg setter pris på den andre, at den andre betyr noe spesielt for meg, eller jeg særlig ønsker å vise min kjærlighet til vedkommende.
I morgen er det morsdag. Ikke alle er så begeistret for slike «butikkdager». Like fullt er det mange som ønsker seg og har en forventning om en oppmerksomhet. Er det rom for «å gi litt for å få tusen igjen»?
Kanskje kan du la søndagen stråle for den andre, og det helt gratis? En telefon, et stikk-innom-besøk, tid sammen, avskrudd TV, en viktig samtale, en tur sammen, et kort med gode ord, kjærlige ord,middag på bordet, oppmerksomhet, eller …
For det er jo bare fantasien som begrenser, eller?