SAMTALEN AS

Kåre Willoch er stadig på skjermen om dagen. Han skal på andre juledag fortelle om egne juleminner. Jeg kjenner ikke han, men det har fått meg til å minnes ...

Jeg pleier muntert å si; jeg har vært ti år i militæret. Det er sant og usant. Det var min far som hadde jobb i forsvaret - men jeg ble som barn pent nødt til et liv med soldater, kapteiner, offiserer og hva de nå alle var - mens han gjorde sin arbeidsplikt. Dette er så lenge siden at Cubakrisen skjedde i min «tjenestetid». Verneplikten var nok av en noe annen karakter – det var få som fikk fri til jul. Mitt poeng er uavhengig av tidsepoke, tenker jeg.

Julaften i denne forsvarstiden ble for meg en «kveld med soldatene som ikke fikk komme hjem til jul». Disse aftenene står for meg som «de beste på jord». Kokka hadde lagt all sin flid i maten, små symbolske gaver ble delt ut, masse sang, fellesskap og dans rundt juletreet … Et eventyr for meg som barn. Først da julaften nærmet seg 1.juledag, var det tid for mine foreldre, søsken og jeg og gå hjem til gavene mor og far hadde funnet på. De var ikke så viktige - julaften hadde jeg allerede opplevd …

Som forelder har jeg ofte et ønske om å gi dem jeg feirer jul sammen med, tråder av denne min barndoms julestemning. Tror neppe jeg kommer til å klare det - kanskje blir den bare et stjerneskudd opplevd i ett barnehjerte - men visjonen om å bringe den videre bærer jeg med meg …