Kjærlighetssorg
Er jeg normal? Mannen som spurte hadde begynte å bli usikker på om det kunne være noe galt fatt med han. Venner hadde også ymtet om at nå var det vel tid for å komme videre i livet, "... det er jo mange flotte damer der ute fortsatt", sa de velmenende.
Kurt hørte ikke på det øret. I hans hode var Anne som hun het, "damen med stor D" borte. Han hadde selv valgt å gå, likefullt eller nettopp derfor var savnet kjempestort. Han klarte ikke å konsentrere seg, glemte det meste, orket ikke å trene, i det hele tatt var han i følge seg selv "en mann i fritt fall".
Han sukket tungt; " ... ja, de (vennene) har sikkert rett, det er mange flotte damer der ute og jeg vet at jeg tar meg bra nok ut, men jeg er ikke interessert. Orker ikke. Det er det som gjør meg så redd, at jeg ikke føler krefter til å gå på an`igjen! Tror du jeg velger feil damer"? Kurt ventet ikke noe svar, bare fortsatte:"Siden jeg ikke er 20 år lenger og gjerne vil finne en å bli gammel med, har jeg dårlig tid. Anne var grei i starten, men etterhvert opplevde jeg meg mer og mer som "løve i bur". Jeg kan ikke knytte meg til en som vil styre meg - jeg må bli godtatt på godt og vondt. Jeg kan slipes, men ikke hugges! Tilslutt følte jeg det slik at bare jeg skulle på do, måtte hun vite hvor jeg skulle. Kan du tenke deg"? Nå så Kurt helt fortapt ut der han satt. "Er det for mye for langt?"
"Nei", svarte jeg. Jeg vet at de fleste mennesker trenger ballanse mellom nærhet og avstand i parforholdet for å ha det godt. Ikke alltid vet de hvor ballansepunktet er, men kjenner på stor frustrasjon når ulikevekten blir sterk nok. Så og med Kurt. For det han egentlig savnet, var en partner han kunne elske og å bli elsket tilbake fra.
"Jeg er ikke skapt til å være alene", sa Kurt. "Jeg klarer meg på alt annet vis enn ikke å ha en å være nær, oppleve livet med og ikke minst se frem til å bli gammel med". Etter en stund fortsatte han: "Har du hørt Halvdan Sivertsen "Kjærlighetsvisa"? "Ja", sa jeg, "du mener den om bli gammel sammen; noe om min gamle kropp sammen med din gamle kropp"? "Slik vil også jeg ha det", konkluderte Kurt med et lite smil. Jeg nikket og var enig.
Kurt trengte et sted hvor han kunne tillate seg å sørge ferdig. Lufte tanker og frustrasjoner og etterhvert kunne våge å drømme igjen. Derfor hadde han oppsøkt meg. Han opplevde, som så mange andre, at vennene hadde begynt å gå lei av sorgen hans. Han hadde heller ingen familie som det var naturlig å dele innerste tanker med. Nå følte han seg bare så usigelig ensom på tross av mange venner og gode kollegaer. Det var bare gått tre-fire måneder etter bruddet, men for en som har det vondt, er det lenge, og han trengte fremdeles å kunne fortelle, fundere og av og til bare kunne la gråten komme.
Noen venner hadde sagt;" hent henne tilbake, hun er sikkert der fremdeles". For Kurt var ikke det aktuelt. Han visste at han hadde tatt rett beslutning. Hans problem var at det gjorde så vondt å befinne seg i ensomhetsland en gang til. Drømmen om at denne damen hadde vært den rette, satt fremdeles i han. Han hadde så inderlig ønsket at de skulle få det til. I stedet var drømmen også denne gangen falt i grus.
Kurt trengte bare noen få timer hvor han fikk "snakket seg ferdig og av seg sorgen". Underveis sa han: "Fremdeles kjenner jeg på gråten, men det er sjeldnere og siden jeg nå har gode dager i mellom, klarer jeg å parkere de vonde tankene ved å si til meg selv: "Å ja, dere er her fremdeles! Det får vel så være, men dere får holde dere i bakgrunnen. Jeg har annet å gjøre enn å dvele ved dere".
Slik fant Kurt sakte, men sikkert - mye på grunn av seg selv - tilbake til seg selv. Kurt tok seg selv alvorlig og ville ikke godta at andres sørgemåte også var hans måte. For Kurt var det viktigst å kjenne at han gjorde sorgarbeidet skikkelig og fra innsiden til utsiden oppleve at dette ble riktig måte for han selv. "Neste dame skal slippe å oppdage at jeg ikke er ferdig med Anne", sa han enkelt og greit. Det løfte vet jeg at han kunne gi da han noen måneder senere traff Marit.
Nå har Kurt vært gift med Marit i flere år. For ikke så mange måneder etter våre samtaler, ble Marit ansatt på samme arbeidsplass som Kurt. Marit var enke og hadde voksne barn. Sakte, men sikkert vokste det varme følelser frem mellom Marit og Kurt.
Jeg snakker med Kurt av og til, og hans motto er fremdeles: "Alle må gå veien i eget tempo. Litt frem og litt tilbake, men over tid - fremover. Som du vet; slik ble jeg moden for Marit. Jeg måtte sørge meg ferdig først. Det handler jo egentlig om å gjøre en ting om gangen!"