SAMTALEN AS

En mann satt foran meg. Han spurte; "Kan jeg kreve at min samboer snakker til meg og ikke venninnene sine når hun er misfornøyd med meg?" Det er verken første eller siste gang jeg som terapeut kommer til å få det spørsmålet. Selv er jeg av den oppfatning at alle par bør bli enige seg imellom om grensene. De kan ofte sprike som følge av ulik historie og erfaring.

Men ofte er det verd å merke seg at om det ikke bare skal bli "kos med misnøye" må en innse at den misnøyen retter seg mot, er rette mottaker for klagen. Bare denne kan gjøre noe med det en er misfornøyd med. Det er også bare den som kan hevde sin rett tilbake. For hvem har egentlig rett til misnøyen? Svaret er ikke alltid gitt og det er jo som kjent den som har skoen på som kjenner at den trykker. Noen ganger har begge sko som trykker og de begge er like flinke til å tråkke hverandre på tærne. Rytmen er kommet i utakt og ingen vil inn i den andres dans.

Skal en ha håp om å finne rytmen tilbake, bør en ta et skritt til side og få oversikt. Kanskje gir skrittet en mulighet til å se at en har vært delaktig i det lite musikalske og bør både vente til en selv kan og den andre er klar for å danse igjen. Enighet om hvilken dans er avgjørende ...

Klokt for dansen er også å vite hvem som fører og hvem som lar seg føre. Begge rollene er like viktige for å få til den perfekte dansen ...