SAMTALEN AS

Gode parforhold bygger på gjensidig tillit og fortrolighet. For å være nær utover begjæret, forteller de fleste at de må ha en grunnleggende tillit til den andre. Brudd i fortrolighet og tillit medfører lett avstand og vanskeliggjør sexen, samtalen, latteren og godfølelsen i parforholdet. Det blir for vanskelig å "stille seg naken" overfor den som en ikke stoler helt på lenger.
 

Ved utroskap og den type tillitsbrudd, forteller ofte den som ble sviktet at det verste var løgnen. At en ble vraket for en annen er ikke så ille, som nettopp at en ble løyet for, «holdt for narr» og utenfor! Hva skal en da kunne regne med som sant?

Barn som oppdager at en av foreldrene er utro eller som de avslører lyger til dem selv eller den andre forelder, kan sette store kutt i sjelen hos barnet. Det hjelper lite - og kanskje er det endog verre - for store eller voksne barn som avdekker sviket.
 

Skal en få til å rette opp en relasjon etter løgn, må en «legge seg flat». En kan ikke forlange og bli stolt på igjen, men en kan «millimeter for millimeter» håpe og kunne vinne tilliten tilbake. Dette vil forutsette at en har tålmodighet med den en har såret, ikke gir den andre skylden, men viser i egne ord og handlinger at en har lært. Og mange får det til, vinner den andres tillit tilbake nok, for at de begge i fortsettelsen får en god nok relasjon.

Noen sår får tydeligere arr enn andre, men mange lykkes når en bruker tid og erkjenner det faktiske uten forklaringer, eller presenterer andre løgner for å dekke over. Forutsetningen for å vinne nok tillit tilbake er at den som har løyet, med ord og handling viser at han/hun helt ut bærer ansvaret for krenkelsen. 

Det verste med det hele var løgnen. For opplevelsen av å ha stolt på, hatt tillit til en som ikke var tilliten verdig, blir kutt av hjerteroten. I vår verden vil de fleste hevde at en skal kunne stole på en partner eller forelder …Det er grunnleggende for gode relasjoner, tenker jeg!