SAMTALEN AS

Mange par kommer til terapi for å redde stumpene etter små eller større oppussingsprosjekter. De har rett og slett «møtt veggen». Noen føler seg borte i gjøremål som har tatt overhånd, blitt til noe annet enn hva de startet ut med, eller var enige om. Flere ser heller ingen ende på fellesprosjektet. Det de derimot kjenner på er alle minusene i samliv og familie. Andre igjen uttrykker frustrasjon over at «det i deres samliv alltid er et prosjekt som venter», at det ikke lenger er «du & jeg», men «tar du den, så tar du den …».
 

For mange år siden pusset min mann og jeg opp huset vi skulle overta. Huset var gammelt og forfallent, så alt måtte gjøres for å kunne bo der. Vi var enige om å bruke fagfolk og at prosjektet skulle ta et halvt år. Vår innsats skulle være «å gå til hånde» for håndverkerne – lite ante vi da om hvor omfattende det oppdraget skulle bli.«Enden på visa» ble at da det var gått ett halvt år flyttet vi inn, men bare til «en byggeplass». Kjøkken, en bitte liten stue og soverom, var ferdig. Det var forsåvidt greit nok. Virkeligheten imidlertid var at åpnet vi en dør, ble vi alltid straks minnet om at «her er det laaaangt igjen mot mål …!» 
 

Tenker at mange nå før jul har satt seg mål om å bli ferdig med pågående prosjekt - stort eller lite. Kanskje er det og slik at det bare er den ene som har forventing om at så er mulig? For som parterapeut erfarer jeg ofte at mange sliter på hverandre nettopp fordi de er ulike med hensyn til «hva som er nøøødvendig, når ting bør være gjort, hva som er greit nok, og ofte til hvilken standard …». Her er det heller ikke bare kjønnsforskjeller som gjelder… vi mennesker er først og fremst individer, slik jeg har erfart i terapi!
 

Tilbake til vårt prosjekt. Vi flyttet inn i desember - for vi og ville komme i orden til jul. Så da det nye badet til masse penger «sprang lekk» den 19.12, husker jeg at min egen reaksjon var «ikke reaksjon». Jeg hadde faktisk ikke krefter til å bli forarget eller sint på noen lenger, eller i det hele tatt si noe som helst. Det hele ble for overveldende på toppen av trøttheten. Mannen min sa ikke stort han heller - tror faktisk han klarte å le litt heldigvis … det er ikke bare han som er reddet av galgenhumor!
 

Årsaken til «vann fra taket i vår lille stue», var spiker i vannrør, ett sted det slett ikke skal stå spiker. En opplagt snekkertabbe, som i hvert fall ikke rørlegger kunne for. Han gledet seg bare til å sette på vannet i det nye badet. Han sa noen velvalgte ord stille og intenst, men «holdt seg i skinnet» ... all ære til han for det!

Rørlegger stengte vannet og vet dere hva: vi ble enige om å ta juleferie!

Vår flaks var at nettopp denne julen var det gullbryllupsfeiring for foreldre og det skulle feires på andre siden av fjellene. Vi kunne igjen «lukke en dør» - ta jul, samle krefter, få avklart det faktiske, og få ryddet opp til tørt og nydelig bad, men først når det ble nytt år med krefter.

At vi kunne lukke en dør til det uferdige, ble nok på mange måter det som gjorde det mulig å bli ferdig, om enn etter dobbelt så lang tid som tenkt. Og selv om prosjektet «nesten tok livet av både min mann og meg», vet vi at vi ikke ville vært det for uten. Vi er stolte over det vi fikk til sammen. 


Vi bor ikke på samme sted, så her vi bor nå er både han og jeg enige om at vi trives i 80-tallets brunt, grønt og gult. Kanskje bare noe vi innbiller oss at vi liker? Muligens, men vi er i hvert fall enige om det!