Rot
«Kan du ikke bare rydde opp etter deg»? Hjertesukket kom fra en mann som likte å ha det ryddig rundt seg. Han var så lei av rot fra inngangsdør til loft, som han sa, at nå søkte han hjelp. Han orket ikke mer krangel og misstemning bare fordi hun ikke «kan sette sko på rett plass». «Hun respekterer meg ikke», sa han. «Hvis du kan sakke litt på standarden og av og til heve blikket utover skoene, så kanskje du ser at jeg trenger en klem fra deg først», sa hun.
Det er tre tema som ofte sliter på parforholdet; manglende sex, økonomisk ulikhet eller ubalanse, og misnøye knyttet til arbeidsdelingen av AS Fellesskapet. Temaene kan på ulike måter være nært knyttet til hverandre. Ved stadige krangler kan dette være et uttrykk for at paret ikke forenes på underliggende plan - slites av skjulte tema. En regning i posten, kan fort trigge følelse av avmakt, manglende respekt, opplevelse av å bli kontrollert eller angst for hva kommer nå? Eller som her; den enes fokus på ryddighet, fikk den andre til å føle seg mindre viktig enn skoene i entreen.
Paret ville gjerne ha hverandre. De var glad i hverandre, men hadde i lang tid kjørt seg fast. Ingen av dem klarte å komme den andre i møte - begge følte at den andre motarbeidet og la premissene for parforholdet. De mistrivdes begge to, men det var blitt for mye krangel og tull-i-ball i det daglige til at de klarte å se hva de kunne gjøre for å ha det bedre.
For dette paret ble en annen type dialog muligheten de trengte for videre samliv. For det var bygget seg opp en maktkamp mellom dem, som egentlig ikke dreide seg om rotet. Som sagt følte han at hun ikke respekterte ham. Hun på sin side følte at han la premissene for felleshjemmet med alt maset om rot, og hva som skulle være gjort før noe annet. «Jeg er blitt gjest i mitt eget hjem», sa hun.
For disse to gav terapien dem en dialog på et dypere plan. De opplevde samtaler uten å bli avbrutt eller redsel for «krangler uten ende». Begge fikk uttrykke hva de egentlig kjente på når misstemningen eller tausheten var et faktum. Først da ble de begge åpne for å starte arbeidet med kompromissene og fellesregler de begge ønsket seg. Begge ønsket at hjemmet skulle være det beste sted på jord for både dem selv og de tre barna de hadde valgt å få sammen.
«Vi har det bra nå», sa han en dag jeg møtte han igjen. «Jeg vet jo hvor skoen trykker, så nå sier jeg ifra på en måte Maria forstår. Blir det tull-i-ball, kommer vi tilbake til deg! Vi vet hvor du finnes», avsluttet han med et smil.