Sårbar
«Jeg er sterkest når jeg tør å være sårbar», sa kvinnen som satt foran meg. Hun hadde vært hos meg en del ganger fordi mannen ville separeres, men nå var det hun som hadde fortalt han, at hun ville skilles.
«Det er merkelig - jeg har aldri sett for meg at jeg skulle få en ny mulighet til å vurdere hvorvidt jeg skulle fortsette samlivet eller ikke», sa hun, «jeg hadde giftet meg, og da mente jeg - og mener fortsatt - at en skal være det «til døden skiller dere ad».
«Nå tenker jeg annerledes. Det blir umulig å være meg, om jeg fortsetter dette ekteskapet, for jeg kan ikke stole på han mer, og det ligger ikke hos han, men hos meg».
Hun fortsatte:
«Det har vært vanskelig. Så mange ganger hvor jeg har tenkt at nå orker jeg ikke mer. Det letteste ville faktisk være å gå tilbake til han, men etter hvert vet jeg at dette nye, denne nye oppdagelsen om meg, har til tider skremt vettet av meg. Sakte men sikkert oppdaget jeg at skal jeg kunne «være meg», og ikke minst kunne være god nok mor for mine barn, må jeg skilles fra han.
En ting har jeg innsett - de dagene hvor jeg synes alt håpløst; problemene og alle spørsmålene har stått i kø: hvordan klare dette økonomisk? Hva vil ungene engang klandre meg for? Min fremtid, blir jeg alltid alene? Hvor skal jeg bo? Hva trenger mine barn? Og ikke minst tonnevis med dårlig samvittighet - ja, du har hørt om det alt sammen …, jeg blir så lett overmannet av hva som venter meg i ansvaret for barna og meg selv, at noen ganger har jeg følt at nå «klikker det for meg». Men du (terapeut) holdt fast i det normale for meg … at jeg faktisk gikk gjennom en naturlig prosess …!
Nå har jeg sett at jeg skal tåle disse tankene og ikke «la meg rive av sokkelen», som du (terapeut) kaller det, når de kommer.
Jeg er faktisk like sterk - om ikke sterkere når jeg faktisk sitter der og tør gråte, være fortvilt, og tenker at i dag «skal jeg bare puste», slik du (terapeut) har sagt at jeg skal. Takk for at du viste meg den muligheten. Og som du også vet, jeg er ikke utlært, men du har åpnet for en annen måte «å veie svakhet og styrke» på.
Nå lukker jeg et liv (samlivet med mannen), og er klar for mitt neste. I små blink kan jeg nå faktisk tenke at dette blir spennende, det som ligger foran …, … men tro meg, det har vært et hav av tårer og skrekk, før jeg kunne smake på den tanken, … men nå er jeg klar…! Jeg skal huske «å puste med magen» når det røyner på igjen og fortvilelsen vil ta tak, for det kommer det helt sikkert til å gjøre …!
Skrevet av K Erøy