SAMTALEN AS

Jeg skulle ta trikken. Flere ungdommer hadde kommet før meg. Alle var pyntet for å ta en fredag på byen. Det var et par der også. Kvinnen i nye klær og sko, og håret – langt og lyst – hang fritt og skinnende nedover ryggen hennes. Han kunne være stolt av kjæresten sin.

Plutselig sa han irritert «la håret ditt være»! Det var som å slå av en bryter og glansen fra øynene hennes forsvant. Hun så på meg og jeg kunne ikke unngå å se tårene som trengte seg frem. Ble helt fortapt der hun stod og gikk noen skritt fra han. Han lot som ingenting. Jeg funderte; så du hva som skjedde?

Ja - kanskje mente han å si at hun var fin og ikke trengte å dulle med håret sitt, slik de fleste jenter med langt hår gjør - av eller på strikk, fingrene gjennom, kast med skuldrene så håret synes, ja - slik er det bare.

Eller kanskje hadde de kranglet før de gikk - ble forsinket fordi hennes tid på badet hadde tatt for lang tid, eller han ikke slapp inn? Det så for meg ut som han selv hadde måttet bruke atskillig tid for å få til sitt hår.

Jeg vet ikke. Det jeg imidlertid er ganske sikker på er at det hun trengte der og da var annerkjennelse og ikke korrigering. «Du er flott - jeg er stolt av deg. Håret ditt er vakkert. Tenk at det er jeg som har deg som kjæreste!» Slike ord eller lignende utsagn ville gjort susen for kvelden, tenker jeg.

Han valgte et annet fokus - håper for deres del at det var et unntak!