SAMTALEN AS

Tema i terapi kan være så mye. Også samtaler for å legge vonde hendelser i samlivet bak seg, er det rom for.

En kvinne ringte meg og ba om time. Hun hadde i lang tid følt at hun måtte ha en alvorlig samtale med sin mann, men fikk det ikke til hjemme. Det ble ofte at hun startet, men følte han ble borte bak TV-en, kanskje fordi hun brukte så mange ord?

Jeg ba henne om å spørre mannen om han ville bli med til en samtale og formidle at dette var viktig for henne.Hun skulle understreke at hun vil leve med han videre, men det var noe hun måtte få sagt han. Når han så spurte hvorfor hun ikke bare kunne si det til han, skulle hun si at dette var så sårt at hun trodde det var best både for ham og henne at det var en tredjemann tilstede.

De kom til timen begge to. Etter noen innledende ord om hvordan de opplevde samlivet, svarte han «greit nok - det er vel ikke mer å forvente». Hun brast i gråt. Da reiste han seg og gikk. Hun roet seg etter hvert, og sa; «Jeg må visst bare glemme det. Hvis det skal bli noe mer må han be om samtale. Jeg tror ikke han gjør det, men jeg kan ikke mer». Hun og jeg avsluttet samtalen.  

Sjelden har jeg følt meg så hjelpeløs som terapeut som denne gangen. Det gjør vondt å være vitne til at mennesker som lever sammen, stadig graver dypere grøfter eller bygger murer mellom seg.

Flere uker gikk og jeg tenkte «hun fikk rett, det blir ikke flere samtaler». Men jeg konkluderte for tidlig, for en dag kom det en telefon. Han sa hva han het og spurte om jeg husket «han som bare gikk». «Ja, det gjør jeg», svarte jeg. «Har du tid til en ny samtale, jeg skal love og ikke gå»? «Jeg har tid, og det er ikke først og fremst jeg som taper på at du går», svarte jeg. «Vet det», sa han. «Jeg vet også hva hun vil snakke om og jeg skammer meg for det jeg gjorde», sa han. «Jeg vil gjerne bistå dere», svarte jeg. Det var tydelig at de hadde noe viktig å rydde opp i.

Da de kom sa han bare: «Fyr løs før jeg ombestemmer meg». Jeg la merke til at hun smilte tilbake. Hun forstod usikkerheten og frykten hans. Smilet bidro til en god start på en svært alvorlig samtale.

Det ble en «vond-god» samtale. I starten måtte jeg stoppe han flere ganger slik at hun fikk fortalt uten hans korrigering, men etter hvert sank han dypere i stolen og lyttet oppmerksomt på hva hun sa. Det viste seg at temaet var en hendelse som lå som en skygge for henne hver gang de hadde sex. Siden hun gjerne ville være intim med god sex, og visste at han kunne gi henne det, måtte han nå tåle å høre hvorfor det i lang tid hadde vært vanskelig for henne. Denne episoden dukket opp hver gang de skulle elske. Hun trengte at han aksepterte hennes opplevelse. Hun hadde følt seg så inderlig tråkket på og fremover måtte han vise tålmodighet, slik at hun fikk tid til å bygge opp tillit til han igjen. «For meg er sex det mest intime og viktigste vi har. Hvis jeg føler at du ikke respekterer meg, eller som nå føler at du har tråkket på meg, får jeg det ikke til. Jeg føler meg bare brukt. Vet at dette er vondt for deg å høre, men du må vite at slik er det for meg. Du må tåle og forstå at det tar tid for meg og tro at den hendelsen[1] ikke er noe som vil gjenta seg - uansett hvor sint og frustrert du blir over meg».  

Det ble to samtaler til. Tilgivelse og forsoning er viktige bestanddeler i gode parforhold.