SVIK?
Han kom og ønsket hjelp til å skilles. Han hadde fortalt kona at han hadde funnet en annen. Hun «kastet ham ut».
«Hva trenger du hjelp til», spurte jeg. «Hun er så sint», sa han, «og så setter hun opp ungene mot meg».
«Hadde du tenkt det annerledes», spurte jeg. «Nei – jo, en kan vel oppføre seg! Trodde vi kunne være venner. Hun har ikke vist interesse for meg på lenge – det har bare vært studier, jobb og ungene så lenge jeg kan huske!»
Jeg ba ham fortelle om seg selv, kona og barna.
«Vi har vært sammen siden vi gikk på gymnaset – og det er lenge siden, smilte han. Tror vi hadde det Ok de første årene. Ungene – tre – kom tett, men da ble vi fort ferdig med det – unger mener jeg».
Husker det var mye mas med barna – de var en god del syke. Ikke alvorlig, men feber stadig vekk og det ble til at kona ikke kunne jobbe så mye. Jeg tjente bra, så det var best at hun tok seg av alt hjemme. Hun har en god stilling nå. Tok studier samtidig som ungene gikk på videregående – hun er en driftig og dyktig dame», sa han litt oppgitt i stemmen. «Det ble mye fritidsaktiviteter på barna,» fortsatte han. «De er flinke».
«Hva driver de med», spurte jeg. «De er studenter alle tre og utrolig aktive. En driver aktivt med fotball, en lever for bandet han startet, og minstemann er vokalist i et annet band. De er på veg fremover! De bor hjemme alle. Så med kjærester, kompiser blir det er full rulle hele tiden. Kona elsker det! For meg blir det ofte for mye leven. Men jeg er jo glad i dem for det ». Så ble han stille, før han fortsatte:
«Jeg var mye på reise da de vokste opp, så det var stort sett kona som hadde jobben med å følge opp unger og daglig drift hjemme. Hun har vært flink der. Jeg er stolt over barna mine. Det ble en del krangel i den tiden». «Hvordan», spurte jeg. «Du vet, jeg kom trøtt hjem, så det ble litt ampert – hun mente jeg ikke forstod hennes belastning med å ha dem alene. Hun ble også sliten». «Hadde hun rett», spurte jeg.
Nå satt han bare der - så på meg og sa stille; «Du syns jeg er håpløs egoist»?
Jeg så på han, og etter en stund sa jeg: «Nei, jeg syns ikke du er håpløs». Jeg oppdaget at tankene mine var bare på vei inn i alle de lignende historiene jeg har hørt, og som mange ganger hadde endte med fortvilelse for så mange, ikke minst barna. For det er rart med det der; uansett hvor gamle vi blir, blir vi værende barn av våre foreldre.
Høyt sa jeg: «Jeg aner at du føler deg oversett?»
Jeg blir trist når jeg hører slike fortellinger! De understreker hvor viktig det er å kommunisere godt underveis hvordan en selv ønsker å bli gitt kjærlighet, og evne og innvilge den andre samme rett. Vi er så forskjellige og slett ikke nødvendigvis «ikke elskende» i vår henvendelse og atferd til den andre. God parkommunikasjon handler om å kommunisere egne behov tydelig og ikke anklagende, samtidig som den andre gis samme mulighet! Samlivet består ofte av «hensyn & kompromisser» – ikke nødvendigvis av forsakelser!