SAMTALEN AS

Det var oktober, kalenderen var stappfull av gjøremål og barn i barnehage skulle hentes. Døgnet hadde for få timer og jeg var mildest talt sliten. Etter at ungene var lagt, visste jeg at timer med lesing av manus ventet. Dette var mitt bakteppe da jeg plutselig ble vàr at jeg hadde kjørt langt og befant meg på veg over Ekebergsletta, og at solen var i ferd med å gå ned.

Hva som vekket meg vet jeg ikke. Men foran meg gjennom frontruten, strålte solen med tusentall av farger. Jeg ble vàr lyder og oppmerksom på gode lukter. Det var som alt eksploderte foran og i meg. Tårene - gledestårer - spratt. Rattet ble vått, jeg ble våt og alt bare av glede over å få oppleve disse sekundene i solskinnet. Krefter og energi strømmet inn i meg. Opplevelsen var så sterk at ord blir egentlig tomme!

Hendelsen forbrukte ingen tid jeg ikke hadde. Det eneste som hadde skjedd var at jeg var tilstede i meg selv, i sansene og i det kunstverket som viste seg rett foran meg, mens jeg allikevel kjørte den strekningen jeg måtte for å komme til barnehagen og hjem. 

Etter dette har min oppvekker og mantra blitt "solnedgang". Med ett vet jeg at jeg skal la meg selv oppleve sekundet jeg er i. Det kommer ikke tilbake, men gir meg muligheten til gyldne øyeblikk fulle av energi. Den energien trengs i en travel hverdag.