SAMTALEN AS

«Å ha parterapi på Valentinsdag er nedtur», sa mannen som kom inn døren. Kona smilte usikkert, men sa: «Vett du hva - det er den flotteste Valentinsgaven du har gitt meg. Jeg mener, at du ringte hit for time er det beste du har gjort på lenge. Da viste du meg at du vil oss, for det trenger jeg nå», sa hun og jeg så hun ble rørt.

Jeg kjente ikke paret – det var deres første time. Siden fortalte han at hun samme dag hadde kjøpt roser på vei hjem fra jobben. Det var ikke bare en, to, men hele tre langstilkete roser: «En for deg, en for meg og en for oss», hadde hun sagt til ham. Det hadde åpnet for en viktig parsamtale den ettermiddagen.

I fortsettelsen fikk de en lengre periode med hard jobbing for sitt felles «VI-prosjekt». De er fortsatt par og har det vanlig godt. «Jeg tåler at det går ned i blant - vi har innført en eneste regel», sa han en dag jeg traff på dem. «Og det er?» glapp det ut av meg. «Vi har lovet å si ifra om vi føler at noe skurrer mellom oss. Var det ikke uttrykket «skurrer» du ofte brukte da du sanset noe, men ikke forstod hva i kommunikasjonen vår?» spurte han. «Jo, det er riktig», svarte jeg.

Som parterapeut kan en kjenne på en dynamikk i parrelasjonen, men en vet ikke hva det er uttrykk for. Ved å spørre, utforske og gi seg tid sammen med dem begge, får de selv ofte tak i viktige følelser, tanker og forventninger som vibrerer mellom dem. Slik blir det lettere for paret og bli bevisst hva som skjer også i hverdagene hjemme. Det er jo hjemme de skal leve og ha det godt sammen – ikke bare den 14.2 hvert år.