SAMTALEN AS

I sommer ble jeg stående en stund å vente på trikken hjem. Mot meg kom en flott eldre mann smilende. «Husker du meg», sa han. «Ja, så klart», sa jeg. «Jeg har giftet meg», sa han. «Gratulerer», sa jeg og kjente at jeg ble skikkelig glad på hans vegne.

«Jeg skal ikke skusle det bort, denne gangen», sa han. «Nei – det tror jeg neppe du kommer til å gjøre», sa jeg. «Hvem er den heldige», spurte jeg. «Hun er ganske lik, Kari (hans første kone)», sa han med ett smil. «Du vet, vi passet jo egentlig veldig godt sammen Kari og jeg…» «Ja», sa jeg,» « … det var dere enige om».

Han fortalte videre om seg og sin nye kone: «Vi har snakket mye om kjærlighetsspråk og bruken av det. Vi guider hverandre – og det skal jeg gjøre til jeg dør», sa han smilende i det han entret en annen trikk enn min. «Godt jobba», smilte jeg tilbake og ønsket han alt godt.

Saken var at denne mannen allerede i første parterapitime oppdaget kjærlighetsspråkets finurlige visdom. Hans sorg var at han ble klar over muligheten for sent. Hans kone gjennom nesten 40 år, hadde lukket hjertet for han, da han forstod.
 

«Neste gang, for det må bli en mulighet til», sa han siste gang vi snakket sammen, «… skal jeg bruke kjærlighetsspråk for alt det er verd. Jeg vet at det ikke er «hokuspokus», men det kan klart sikre at en er på bølgelengde. Det er jo opplagt at det måtte skurre mellom Kari og meg, når jeg alltid brukte en annen kanal enn hennes, og ikke var villig til å tone meg inn mot henne. Du vet at jeg mente hun ikke forstod meg …! Jeg ble ikke bitter, men det var så nære på …».
 

Godt det fins nye muligheter, både å komme på bølgelengde i parforhold igjen, og om så er nødvendig – få det godt med en ny partner.


Kunsten vil alltid være å lære av erfaring!