Er svaret ja?
Et mottatt ja på spørsmål om hjelp, kan bli bittersøt gave når en oppdager at giver burde sagt nei[i].
I terapi kommer det ofte frem at giver erfarer at det ble galt å si ja. Kanskje sa en ja, før en hadde tenkt seg om. En strakk seg for langt - ville så gjerne, kanskje av de beste grunner - men resultatet ble ikke som tenkt. Kanskje ble det også slik at mottaker aldri hadde spurt, om hun eller han visste at ja kom fra en som burde sagt nei?
Å være bevisst eget svar på spørsmål fra andre, er viktig. Ofte vil det si at en gir seg nok tid til å vite at en kan stå ved sitt svar, slik at en ikke blir en betinget giver. Givere som oppdager at de ikke burde ha sagt ja, blir gjerne anklagere som mottaker av naturlig grunn opplever urimelig. Det blir surt og avstand mellom mennesker oppstår.
Å være bevisst eget svar på spørsmål fra andre, er viktig. Ofte vil det si at en gir seg nok tid til å vite at en kan stå ved sitt svar, slik at en ikke blir en betinget giver. Givere som oppdager at de ikke burde ha sagt ja, blir gjerne anklagere som mottaker av naturlig grunn opplever urimelig. Det blir surt og avstand mellom mennesker oppstår.
Er du en som erfarer at du ofte sier ja, men burde tenkt deg om først? Eller kanskje er du en av dem som oftere enn godt er, ikke klarer å stå ved ditt eget ja? I situasjonen kan du ikke gjøre så mye mer enn å stå ved det du har lovet. I fortsettelsen derimot, kan du øve deg i å tenke deg bedre om, og vurdere om du skal sjekke forutsetningene før du svarer. Det viser seg ofte å være lurt, om enn ikke alltid så enkelt ...Trøsten kan så være at dette blir ingen utlært i...
Likevel nyttig visjon å ha med seg «bak øret», tenker jeg. Erfaring viser at det oftere blir skvært på den måten, både for en selv og andre.