SAMTALEN AS

De fleste kjenner sangen som skjuler seg bak overskriften. Hvem har ikke bruk for å bli båret i blant uten anklage om å være for tung?

Ofte er det slik at mennesker kommer til oss, fordi de på ulike måter opplever ensomhet og manglende tro på at noen tåler dem som de er. De fleste tenker, tror jeg, at de som står oss nærmest bør en kunne forvente det av. Det er jo nettopp "innomhus" vi bør kunne regne med at noen ser oss, tåler oss, favner oss og bærer oss, i situasjoner hvor vi trenger det. Dette vil Ikke si at en bare kan "dure frem" med at "jeg bare er slik"! Men de som kjenner vår sårbarhet bør vi kunne forvente mer av, tenker jeg.

Min erfaring fra terapi tilsier at kjærlighet er å gi raushet slik en selv trenger å bli møtt.
Det blir selvsagt bedre for alle i relasjonen, når den kjennetegnes av romslighet, balanse og frihet til å være den en er. Ikke pirke i hverandres grums, men møtes i hensyn til at en vet om grumset! 

Ekte kjærlighet er å elske både "gull og gråstein" og ha vilje til å lytte med den intensjon å forstå den andre, sies det. Relasjoner med slik grunntone, gir større sjanse for godt liv for alle som lever i den. Så bær hverandre uten anklage om at det blir for tungt! Det er ekte kjærlighet, tenker jeg!  Prøv gjerne - en eier selv gevinsten!