SAMTALEN AS

Noen ganger må en «melde pass». Makter ikke å delta på alt jeg har lyst til og tror andre mener jeg bør være med på. Ofte er det kjempekoselige opplevelser det er snakk om, men jeg er bare meg og jeg trenger en større porsjon hvile enn andre. Slik har det alltid vært.

Men det er slitsomt å si at en ikke makter, når en ikke har noe å skylde på, annet enn at en heller må sove. Det er liksom en for kjedelig og usosial årsak - den duger liksom ikke! For en seriøs forklaring forventes, tror jeg, så da blir jeg med i stedet… men angrer alltid …

Har tenkt på dette med forklaringer. En venninne av meg sier bare: «opptatt», og slik står det også i hennes almanakk.

Kjenner jeg misunner hennes evne til å sette grenser for seg selv. Spurte hvordan hun fikk det til? "Minner meg bare selv om at «det er mitt liv – det er ingen som vil takke meg for at jeg brant mitt lys opp i begge ender", svarte hun.
 

Så sant, så sant … men enkelt? Føles ikke slik ...

Tror jeg må ta risken på å si nei til festen på lørdag. Vet jeg blir så sliten … Er den verdt prisen? Denne gangen tror jeg ikke det …!