Lik - ulik
De fleste synes det er greit med det som er kjent. Anser en seg selv som normal og reagerer som de aller fleste en kjenner eller sammenligner seg med, ja, så kjennes det trygt og uttrykk for at slik er det bare. Hva så når mennesker ikke følger normen eller de handlingsmønstre vi forventer?
Mange mennesker opplever sorg i løpet av livet. Å miste kjæresten, ektefelle, venn, barn, foreldre, jobb, helse, kroppsdel - det finnes uttallige hendelser som innebærer sorg, og det hevdes å være viktig og sørge. Sorgen setter i gang en ivaretakelsesprosess slik at livet kan fortsette med tapet.
Sørgeprosessene er ulike. Noen sørger tydelig - alle rundt vet at vedkommende er i krise, de søker ofte hjelp og andres støtte. Andre sørgende trekker seg inn i seg selv, sier lite og meddeler mindre om hvordan de har det og kanskje utad lever "som lite eller ingenting har hendt". Utsagn som "se så sterk" eller "å ta det som en mann" ol. er nærliggende, uten at en sikkert vet om det har noe med sannheten å gjøre eller ikke. Få spør, de fleste bare konstaterer.
Har du tenkt på hvor viktig det er for deg at din partner reagerer som deg? Hva skjer når dere ikke reagerer på samme måte? Har dere da rom for hverandres uttrykk og ulikhet?
Livet kjenner ingen, og kanskje er det lurt å stoppe opp og utfordre seg selv ved å tenke, hva om det skjer oss? Hvordan kan jeg komme min partner i møte selv om han/hun ikke reagerer som forventet eller slik det er naturlig for meg?
Hva som er rett måte å reagere på kan sjelden fastslås. Det som kanskje er viktigst er som i så mye annet - stille seg åpen og nysgjerrig både til egen og til den andres reaksjon. "Fortell meg hvordan du har det. Jeg lover å lytte - for jeg vil gjerne høre. Så kan du deretter høre hvordan jeg har det ".
Kanskje er dere like, kanskje veldig forskjellige, men respekt for at egen sårbarhet ikke skal ha forrang fremfor den andres sårbarhet, kan hjelpe. Husker en på dette er det enklere "å stå ved" uten fordømmelse. Å plante en mening om at den andre ikke sørger nok, bare stenger av eller "sitter på lokket", har jeg som terapeut flere ganger hørt sagt om den andres reaksjon. Slike utsagn gjør lett avstanden stor mellom partnerne.
Å uttrykke egen reaksjon samtidig som en tåler den andres, er en evne ingen blir utlært i. Dette faktum bør likefullt ikke hindre en i å søke stadig og bli bedre i nettopp den evnen. Det ligger mye godt samliv i det.