Prat med meg
Jeg er i Pisa ved det tårnet som faller ... De besøkende er par og familier og ett er sikkert: Noe er universalt. Er noen fornærmet synes det uavhengig av om en er kinerser, franskmann eller danske.
På slike steder oppstår lett uenighet om hva en skal og vil. I hvertfall er det slik denne dagen i september. En familie med flere barn, ett eldre ektepar, et ungt par ... alle har de det til felles at et eller flere av familiemedlemmene viser tydelig og klart at forventninger ikke er imøtegått. En har nedovervendt lippe, en snur ryggen til de andre, et barn tramper på mosaiken, og en tenåring kommer med en tirade som en ikke trenger å forstå språket for å få med seg budskapet fra.
Jeg syns slike observasjoner er spennende. Vet ikke om jeg tolker 100 % rett, men dette er nok enklere å forstå enn mye annen kommunikasjon. Dobbelkommunikasjon er verre. Sagt enkelt er det at et sies og annet menes. De fleste av oss blir forvirret av delte budskap. Jeg pleier å si til mennesker jeg bryr meg om: Snakk til meg eller ta selv ansvar for at du sier noe annet enn hva du mener.
Åpen kommunikasjon gir mulighet for inviterende, lyttende, henvendt og forstående budskap. Det er mulig å forholde seg til åpne budskap, selv om en er uenig. Budskapet kan en komme i møte, avvise eller ikke minst prate videre om. Slike samtaler kan bli vanskelige, men de er ærlige og gir muligheter mellom ansvarlige mennesker. Dobbel kommunikasjon gjør det ikke. Der blir bagateller lett store, misforståelsene mange, rausheten liten og respekten skral.
Åpen kommunikasjon kan læres, men det kreves vilje, mot og tålmodighet fra alle. Ingen blir noen gang utlært. Men ett har jeg erfart: De fleste har det bedre med seg selv og hverandre der alle i relasjonen på en skvær måte øver seg mot samme mål: Stå for hva en forventer, ønsker og har behov for - og gir den (de) andre samme rett!