SAMTALEN AS

Jeg er glemsk, mer enn de fleste. Dette lever jeg godt med, medmindre jeg blir overprøvd. Hva mener jeg så med det?

Alle glemmer. Alle sier feil. Alle gjør feil. Alle sier motsatt av hva de mener og sånn kan jeg fortsette. Mennesker er mennesker. Noen glemmer veldig fort hva de nettopp sa, mens andre kan gjengi ordrett hva som ble uttalt, både hva de selv og andre faktisk sa. Her kan det ligge ann til trøbbel i kommunikasjon.

Sett nå at jeg uttrykker meg tåpelig, uklart, motsatt av hva jeg mener, eller bare stokker om på ordene. Det kan skje selv den beste. Hvem har rett - den som kan gjengi hva jeg faktisk sa, eller jeg selv som vet hva jeg mente og si?

Ofte forteller par meg at istedet for å lytte til hverandre, krangler de om hva som ble sagt. "Han bare sier at det var ikke det jeg sa. Det kan du si nå. Jeg glemmer ikke hva han sa først. Hun tror meg ikke. Jeg kan ikke si feil. Han vet best hva jeg mener. Jeg får ikke korrigert meg selv for han hørte hva jeg sa". Alt kan være uttrykk for samme frustrasjon - noe er sagt, men det var noe annet som var ment.

Mitt råd er: Vær bevisst på hvilke ord du bruker. Lytt med ønske om å forstå. Gi hverandre mulighet til å korrigere. Gi den andre medhold i at det kanskje kom feil ut. Ikke gå inn i en disputt om hvem som hørte rett eller vet best hva som ble sagt. Gi hverandre tabbekvote og rom for å rydde opp i misforståelser.