Skam
I forrige uke var jeg så heldig å få delta på en konferanse på Litteraturhuset i Oslo. Tema for konferansen var SKAM. På ulikt vis og fra ulike perspektiv ble tema belyst. For kan skam være sunt - vi er jo født med evnen? Skam kan suge livskraft, men når blir skam til lidelse?
I siste uke har jeg grunnet mye. Hva med meg? Kan jeg ha noe å hente på å tenke, handle og uttrykke annerledes om følelsen skam? For hvordan omtaler jeg meg selv, vurderer andre, og ikke minst møter andre? Er jeg med på å skape og opprettholde skamfølelse hos mennesker jeg møter? De fleste vil vel som jeg ønske å svare nei på det siste spørsmålet.
Men som sagt, jeg fikk litt å tenke på ... og innser at jeg har noen punkter jeg skal utforske for egen del.
Samtidig tenker jeg at om jeg starter å være mer bevisst i å møte andre med større raushet og god oppmerksomhet, vil det gi meg mulighet til god selvutvikling, uten å hindre andre samme rett. For uansett lever vi alle i et samfunn vi responderer på og i.
Kan det så være en ide at vi sammen tenker, formidler og handler sunnere om skam? Barn er kanskje de utenom oss selv, som da kan få den største gevinsten - et samfunn mot mer sunne følelser, også skam.
Følelser er ikke farlig - følelser gir oss liv og respons for oss selv og hverandre ..., men de kan gå litt i stå og hindre oss i levende liv...
Noen ganger kan en trenge hjelp av psykolog eller annen dyktig terapeut, for å hindre at en følelse blir til lidelse for en selv. Tema er viktig og livet gir håp.