Solidaransvar
I mange parforhold opplever den ene eller begge at ansvarsfordelingen er i ubalanse. En eller begge hevder på ulik vis at de yter mer enn de får....
I mange parforhold opplever den ene eller begge at ansvarsfordelingen er i ubalanse. En eller begge hevder på ulik vis at de yter mer enn de får. Ubalanse kan og bygge på forskjellig prioritering og opplevelse av hva som er viktig. Som foreldre har en 100 % ansvar for barn(et), for ingen forelder kan overlate rollen til andre; mor er mor og kan ikke være far - far er far og kan ikke være mor. Mang en forelder opplever at den andre er forelder bare når det passer ...
Som terapeut ber jeg ofte par utdype hvordan de ser på egen rolle i relasjonen. Noen er adminstrerende, noen hjelpere, noen utførere, noen betalere, noen sabotører, noen barn av den andre; ja, variantene kan være så forskjellige ... Kluet er ikke alltid å gjøre det samme eller fordele fifty-fifty. Det som til syvende og sist betyr noe, er at begge opplever virkeligheten som skvær og følelsesmessig i balanse.
I jussen er det noe som heter solidaransvar. Når låntakere har solidarisk ansvar for gjelden, har hver enkelt part 100% ansvar for den. Kreditor kan kreve hele restgjelden fra en, selv om kravet menneskelig sett kan være urettferdig, historien tatt i betraktning.
Er det slik hos dere at det ofte er den samme som blir "ved fortet", som tar initiativ eller som på annen måte bærer familiens ve og vel? Eller er det bare den ene som er aktiv for at dere fortsetter å være kjærester eller ha sosialt fellesskap? Å være den som må tenke før noe i hele tatt skjer, eller alltid være på giversiden, sliter. Det er en naturlov. Mennesker som forstrekkes tar skade eller blir brukt opp, om det står på for lenge.
Gode parforhold består av to som anser seg 100 % ansvarlig og omgjør dette til handling hver dag! Ved en slik holdning er det og lettere å være raus i relasjonen! Oppgaver kan delegeres - ansvar blir hvor det skal være. Solidarisk ansvar er gjensidig - samme regler gjelder for alle involverte og underbygger forutsigbarhet. En bør kunne stole på de(n) en inngår solidargjeld med, så er det og med parforhold ...
Som terapeut ber jeg ofte par utdype hvordan de ser på egen rolle i relasjonen. Noen er adminstrerende, noen hjelpere, noen utførere, noen betalere, noen sabotører, noen barn av den andre; ja, variantene kan være så forskjellige ... Kluet er ikke alltid å gjøre det samme eller fordele fifty-fifty. Det som til syvende og sist betyr noe, er at begge opplever virkeligheten som skvær og følelsesmessig i balanse.
I jussen er det noe som heter solidaransvar. Når låntakere har solidarisk ansvar for gjelden, har hver enkelt part 100% ansvar for den. Kreditor kan kreve hele restgjelden fra en, selv om kravet menneskelig sett kan være urettferdig, historien tatt i betraktning.
Er det slik hos dere at det ofte er den samme som blir "ved fortet", som tar initiativ eller som på annen måte bærer familiens ve og vel? Eller er det bare den ene som er aktiv for at dere fortsetter å være kjærester eller ha sosialt fellesskap? Å være den som må tenke før noe i hele tatt skjer, eller alltid være på giversiden, sliter. Det er en naturlov. Mennesker som forstrekkes tar skade eller blir brukt opp, om det står på for lenge.
Gode parforhold består av to som anser seg 100 % ansvarlig og omgjør dette til handling hver dag! Ved en slik holdning er det og lettere å være raus i relasjonen! Oppgaver kan delegeres - ansvar blir hvor det skal være. Solidarisk ansvar er gjensidig - samme regler gjelder for alle involverte og underbygger forutsigbarhet. En bør kunne stole på de(n) en inngår solidargjeld med, så er det og med parforhold ...