SAMTALEN AS

Når vi kommer til verden knytter vi oss til mor og far, uansett om de gir oss god eller dårlig omsorg.

Utviklingen av trygge emosjonelle bånd mellom barn og foreldre er avhengig av at foreldrene er mentalt og fysisk tilgjengelige, samt at barnet opplever at foreldrene er forutsigbare og til å stole på.

 

Barn som blir sett og hørt av sine foreldre responderer positivt i samhandling med dem og foreldrene bekrefter igjen barnet. Dette gir et godt samspill, som medfører en delt opplevelse av nærhet og mestring. Denne relasjonen til foreldrene gir barnet en trygg plattform å gradvis utforske verden omkring seg fra.

 

Andre barn blir møtt med varierende grad av uforutsigbarhet og avvisning av foreldrene. Dette medfører negative samspillsmønstre mellom barnet og foreldrene, noe som gir barnet en manglende trygghet i møte med verden. Barnet kan undertrykke sine følelser i ulike situasjoner, som å ikke søke trøst når det slår seg eller klatre opp i et fang når det føler seg ensomt. Barnet som ikke får eller ber om støtte og trøst, vil ikke få hjelp til å lære hva det føler og hvorfor følelsene oppstår. For barnet vil det være vanskelig å ha tillit til og stole på at andre vil det vell. 

 

Kvaliteten på tilknytningsbåndet vi dannet til våre foreldre i barndommen er betydningsfull for samspillet og relasjonen vi har med vår partner i voksen alder. Har man som barn ofte opplevd avvisning fra foreldrene i situasjoner der man gråt og trengte trøst, vil man som voksen kunne reagere med taushet og tilbaketrekking ved konflikter i parforholdet, fordi man har lært at andre strategier ikke nytter.

 

Kjærlighetsrelasjonen er ikke en rasjonell relasjon, men en relasjon basert på følelser, hvor vi i noen situasjoner reagerer med ”det sårede barnets mønster”.