SAMTALEN AS

Jeg har et anstrengt forhold til mobiltelefoner. Tror det kan anses som «yrkesnevrose» etter arbeid som parterapeut. Mobiltelefon er en «dubbedings» som kødder til så mange parforhold. Den er også et kjærkomment kommunikasjonsmiddel. Like fullt – mange ganger er den en liten djevel i forholdet.

Jeg husker godt tiden før mobil. Opplagt en tid som inneholdt mange unødvendige ergrelser. Folk var forsinket eller dukket opp på feil sted, invitasjoner måtte planlegges, ofte noen som uten grunn manglet ved middagsbordet, fortvilelse og redsel over andre som ikke kom hjem til avtalt tid. En måtte også vente helt til en var hjemme igjen, for å si unnskyld for vonde ord da en gikk. Og en kunne slett ikke få sagt de forløsende ord «elsker deg» på enkel SMS-vis.  
 

Samtidig; en slapp å være tilgjengelig eller forklare hvorfor en ikke tok telefonen. Slapp å stå til rette for stort og smått, når en egentlig bare ville være seg selv et sekund. Krangler kunne avsluttes når vi skiltes for så og gi mulighet til å få omro seg før en traff den andre igjen. Færre telefonmisforståelser ble det og, for det er lettere å forstå andre når en ser dem. Det ble kanskje færre mistanker om hvor den andre var, i hvert fall hadde en liten mulighet til å sjekke det ut. Kanskje en bra ting?

For skikkelig lenge siden kunne en heller ikke se hvem som ringte, og uansett var det ingen som sendte et pip beregnet bare på den ene, slik som i SMS.Telefonen kimte for alle - den ivrigste tok den!
 

Kan ikke huske at telefonen fikk så mye oppmerksomhet på hvor den befant seg heller. For en slapp å tolke om telefonen ligger fremme, i lommen eller plutselig har lås. Nei - telefonen var jo bare der - og ledningen var en naturlig begrensning. Det kom trådløse telefoner, mens noen faktisk ikke hadde telefon. Det var andre tider det!

Det var også mulig å slappe av en hel kveld uten avbrytelser av spørsmål «hvor er du, hvor skal du, hvem er du sammen med»? Ikke minst slapp en å oppleve at venner var mer opptatt av telefonen enn det en prøvde å fortelle. Høye private samtaler på trikken slapp en også!
 

Ikke minst kunne en dra ut telefonkontakten, legge av røret, være utilgjengelig både for sjefen, jobben, foreldre, venner og kjæresten om en ville. På jobben fikk en også vært uten avbrytelse av «101 SMS før lunsj», i det hele tatt det var mye som var enklere før. For hvem ringte via sentralbordet eller hustelefonen? Kanskje bare de som skulle nå frem med det viktigste, og det var kanskje egentlig ikke så mye når det kom til stykke? Det meste kunne i grunnen vente til en var hjemme igjen?