SAMTALEN AS

I uken som gikk ble jeg sittende mellom to mannfolk på flyet fra Bergen til Oslo. Ikke noe galt med det, men jammen er det trangt, i hvert fall når begge la beslag på begge armlene. Så satt jeg der og tenkte at det er godt og være liten i blant.

Hva har så dette med parterapi å gjøre? Mange par sliter med balansen mellom det å være nær og det å ha avstand til partner. Den ene har kanskje behov for å ha den andre med på det meste, mens den andre synes det er himmelsk å få være for seg selv i blant (ganske ofte faktisk), uten at kjærligheten dermed er døende eller mindre.

Når mennesker er forelsket får de fleste ikke nok av hverandre, men plutselig sier det kanskje stopp. Det blir for mye av det gode, får kanskje litt panikk og kvelerfornemmelse. Viktig signal til en selv. For hva om den andre faktisk er slik at hun eller han (nesten) alltid vil ha deg med på stort eller smått, mens du selv trives utmerket i eget selskap og er avhengig av å hente impulser på egenhånd?

Å ha disse mennene tett innpå meg gikk greit for de 50 minuttene det varte, men «du hendelse» så godt det var å få gå av flyet og finne et buss-sete helt alene. 
Vi har alle våre grenser for hvor mye og hvor tett de(n) andre får komme innpå oss, både når det gjelder tid sammen og fysisk nærhet. Mange har nok oppdaget at en klem som er «hakket for tett» vil en automatisk prøve å fri seg fra - selv om en liker den andre aldri så godt.

Å ha balanse mellom å være nær og ha avstand i samlivet, er svært viktig for å ha det godt sammen. Har du balanse i ditt (sam)liv?