SAMTALEN AS

Jeg slutter aldri å fasineres av hvordan samme hendelse kan oppfattes så forskjellig av mennesker.

I parterapi kan oppgaven være å "skape parbilde for fremtiden". I dette bildet bør det være likeverdig plass for dem begge, om fortsettelsen for de to skal bli god. 

I andre parterapisamtaler ønsker en partner å fortelle den andre at det fellesbildet samlivet har blitt til, oppleves for trangt, for utrygt, eller at hun eller han ikke ønsker plassen sin lenger. De opplever at det meste ble på den andres premisser, og nå er det for sent å male nytt bilde sammen.

Noen ganger er felles forståelse eller aksept av ulike bilder, umulig å få til. Den ene eller begge evner - eller ikke har vilje til - å innta den andres perspektiv. Ekstra smertefullt kan det også bli der den som fortsatt ønsker samliv, for seint oppdager at hun eller han har støtet den andre fra seg, nettopp i sin egen iver etter å gjøre alt rett for dem begge. Problemet er bare at det skjedde uten å sjekke ut med den andre, eller ta innover seg faktiske innspill som kom underveis. 

Evne til å se den andres perspektiv - selv om en er dypt uenig - er viktig for godt samliv. I et parforhold er det alltid mulighet for at den samme "bilen" kan ses som svart for den ene og hvit for den andre. Vi er ulike på hvor godt vi kan leve med slike ulike subjektive fakta.